Stillheten etter rosetogene

BOK: Om en drøy måned skal vi markere at 10 år gått siden den ufattelig mørke fredagen. Men hva er det vi skal minnes?

En uke etter terroren deltok både daværende statsminister Jens Stoltenberg og AUFs generalsekretær Tonje Brenna på en minnemarkeringer i Folkets Hus i Oslo.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6

Tonje Brenna: 22. juli - og alle dagene etterpå. 191 sider. J. M. Stenersens forlag.

Tonje Brenna var generalsekretær i AUF i 2011. På Utøya var hun leder og en av de eldste. Hun var 23 år. 

Nå er hun 33. Hun er mor til to barn og kjenner sterkere enn de fleste på den desperate frykten for å miste dem. Fortsatt tenker hun at det er noen som vil skyte henne, hvis det plutselig ringer på døra. Hun har klart seg godt gjennom alle dagene etter 22. juli, men selv de som har klart seg godt, bærer på en tung bør. Det er denne børen hun utforsker i en bok som kanskje er den beste av alle som er skrevet om den politiske terroren som tok 77 liv og ødela mange andre.

Tidlig i teksten stiller hun et spørsmål som går igjen i de fleste av årets bøker om 22.juli: «I dagene etter terroren lovet vi hverandre å aldri glemme, men hva er vi enige om å huske?» Var det slik at den felles hukommelsen tok slutt med rosetogene? Selv er hun ikke i tvil: «Det var villet vold, og det var politisk motivert.»

Ubegripelig hat

Tonje Brenna kjenner daglig på det ubegripelige hatet mot Arbeiderpartiet som syder og koker i kommentarfelt og facebooktråder. I en diskusjon om bompenger skriver noen at hun burde vært drept på Utøya. Det er ufattelig mange som ønsker livet av både henne, Eskil Pedersen og andre overlevende. Hatet er på ingen måter blitt borte, så hva er det vi skal minnes 10 år etter?

Tonje Brenna tar det oppgjøret som er etterlyst i flere av de andre bøkene, og hun gjør det etter først å ha minnet – så sterkt at det gjør fysisk vondt å lese – om hva hun selv opplevde 22.juli.

«En gutt faller like ved meg. Han flyr gjennom lufta, ned fra Kjærlighetsstien. Han lander hardt på en stor stein, hodet hans er like ved mitt. Han er død, jeg forstår det med en gang. En fin, kjekk og morsom gutt. Jeg kjenner ham, men kjenner ham ikke igjen, selv om jeg forstår at det er ham.»

Selv lå hun med fingeren i skuddsåret til en annen ungdom, i et desperat forsøk på å stoppe blødningen. Hun hadde sett andre hun kjente godt, og var glad i, ligge livløse rundt om på øya, mens hun fortvilet forsøkte å finne ly – og å forstå hva som skjedde. Hun trodde det var krig og at landet var okkupert, så hvor skulle da hjelpen komme fra?

I et huggende, suggererende språk gjenskaper hun angsten på øya: «Alt er grått. Vannet er grått og skvulper inn over land. Himmelen er grå. Over oss er det grått fjell. Rundt oss er det grå stein. Det eneste som har farge, er klærne til alle som gjemmer seg.»

Dette skal vi huske

Det er dette hun vil vi skal huske; at ungdom som var kommet for å ha det fint sammen mens de forberedte seg på å forbedre verden, ble jaktet ned av en mann som hatet dem for det de sto for og trodde på. 22. juli var ikke en naturkatastrofe.

Blant alle dagene som kom etterpå, ble det for mange av den ene sorten. Tonje Brenna slutter seg til dem som mener at de samlende ordene om at terroren var et angrep på oss alle, var riktige til å begynne med, men at de burde blitt avløst av en tydeligere politisk debatt.

Det virker som den åpenbare hensikten med boken er å ta vekk filteret som har dempet debatten hittil. Hun skriver at hun har sluttet å forvente at også Fremskrittspartiet tar et felles ansvar for å «ta ned konflikt og farer». De holder på med noe annet, hevder hun, «målet er mer konflikt, å sette grupper opp mot hverandre, å få oppmerksomhet og oppslutning gjennom å provosere.»

Hun beskriver hvordan hun slet med å tro at det var sant da statsminister Erna Solberg holdt tale på fireårsdagen for terroren, uten å nevne verken AUF eller Arbeiderpartiet. Derfor reagerte hun så sterkt på at Erna Solberg tre ganger utnevnte Sylvi Listhaug til statsråd, selv etter at Listhaug måtte gå av på grunn av påstanden om at Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristenes rettigheter enn nasjonens sikkerhet. Han som skrev dette på Listhaugs vegne, er tilbake som Frps pressesjef. Så hva var det vi skulle huske?

Kanskje er det slik kraftig tale som må til? I så fall er denne boken et velformulert åpningsinnlegg fra en som vet hva hun snakker om.

Publisert:
  1. Tonje Brenna
  2. 22. juli
  3. Bokanmeldelse
  4. Terror

Mest lest akkurat nå

  1. Tripic om «vannpolo-kaoset»: – Kampen burde aldri vært spilt

  2. Oversvømmelser og store vannmengder langs E39

  3. Burton avgjorde for Oilers på overtid

  4. Kommunebudsjett: – Ingen grunn til å tro at festen fortsetter

  5. «Framstår som en matchvinner. Leverte en prikkfri kamp»

  6. «Det er klart du ikke tror på kjærligheten. Du vokste jo opp med din mor og meg»