Spennende date-drama med haltende logikk

I Netflix-serien «The One» kan mennesker finne sin perfekte partner gjennom en DNA-test. Det legger til rette for en tidvis spennende serie om skruppelløse folk, men serien makter i liten grad å gå i dybden på de etiske problemstillingene den presenterer.

Hovedpersonen i «The One» er smart, vakker og styrtrik. Og tydeligvis også en hensynsløs sosiopat.
  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

The One

Britisk tv-serie i 8 deler. Sjanger: Drama/sci fi. Aldersgrense: 13 år. Tilgjengelig på Netflix fra 12. mars.

Grade: 4 out of 6

En gang i vår nære framtid har to genteknologer kokt i hop den perfekte forretningsideen: En dna-test matcher deg med den ene personen i verden som er perfekt for deg. Hvordan de kom fram til at det bare er én person til hver, og at folk i all hovedsak matches med nålevende personer på samme alder som dem selv, er bare en av lettvinthene man kjøpe i denne serien, som er basert på en roman av John Marrs.

Hovedpersonen er den skruppelløse forretningskvinnen Rebecca (Hannah Ware), som har røket uklar med tidligere samarbeidspartnere og som ikke nøler med å ty til utpressing og trusler om vold for å få viljen sin. Første gang vi møter henne, presenterer hun sitt revolusjonerende system for en jublende forsamling, før hun trekker sin kjæreste inn på scenen og forteller at de fant hverandre gjennom teknologien hun selger, en slags engangs-Tinder på stereoider.

Det tar ikke lang tid før vi aner at Rebecca bærer på en og annen mørk hemmelighet. Det blir også klart at mange er skeptiske til hennes metode for å finne sin sjelevenn. Ekteskap går i knas. Mennesker i velfungerende forhold begynner å tynges av tanken på at de kanskje vil bli utkonkurrert av algoritmene hvis deres kjære av en eller annen grunn skulle ta testen som viser vei til en perfekt match. Alle disse elementene kunne det vært interessant å kna videre på, men den genteknologiske diskusjonen blir liggende mer eller mindre urørt i denne serien. I stedet bygges den opp som en mer tradisjonell krim-gåte, med de faste spillerne: En skurk, hennes bøllete medhjelpere, politietterforskerne som jakter på sannheten, journalisten som ramler over en god historie, en joker fra fortiden.

Alle de involverte påvirkes på ulikt vis privat av Rebeccas match-system, med vekslende relevans for historien. Det er mange ulike personer som skal introduseres i dette intrikate spillet, og det går dessverre litt på bekostning av framdriften. Viktige hendelser avsløres for seeren på et ganske tidlig tidspunkt, og så brukes det i overkant mye tid på å la de ulike involverte oppdage det samme som vi allerede vet. Det er en del som tyder på at tiden kunne vært brukt bedre, for eksempel til å tegne et tydeligere bilde av den hensynsløse hovedpersonen. Selv om det gjøres en del forsøk på å framstille henne som et menneske med enkelte følelser og indre konflikter, framstår hun litt for mye som en statisk og oppkonstruert figur.

Da er det mer interessant å følge en rekke bifigurer, og fundere over de veldig merkelige valgene noen av dem tar. Serien er tidvis ganske spennende, om man da kjøper det litt haltende premisset. Dessverre står krimgåten litt i veien for at vi kan få fullt utbytte av det mellommenneskelige dramaet som utspiller seg. Det er synd, for det burde vært mulig å få i både pose og sekk her.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. Dersom Aksel Lund Svindal hadde stilt til valg, kunne han tatt over landet på et kvarter

  2. Det er lett å forstå hvorfor hun vant prisen for beste skuespiller i Cannes

  3. Kan man forelske seg i en robot? Denne filmen prøver å svare på det

  4. Denne filmen blei nominert til Oscar for beste utanlandske film. Det er forståeleg

  5. Ah, så godt å endeleg få sjå ein skikkeleg storfilm!

  6. Ser og høyrest ut som ein inter­nasjonal thriller

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. TV-anmeldelser