Et rått og ømt minneskrift

BOK: I Linn Ullmanns nye roman åpner de selvbiografiske elementene et vidt og risikabelt rom for refleksjon.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Linn Ullmann: Jente, 1983. Roman. 272 sider. Oktober. 

I «De urolige», Linn Ullmanns forrige roman, vies noen sider til en hendelse fra fortellerens tenår: Hun blir fløyet til Paris av en motefotograf for å la seg avbilde, i 1983. Den 44 år gamle mannen, anonymisert som “A” i høstens utgivelse, og den 16 år gamle jenta utvikler en seksuell relasjon. 

I en omtale av «De urolige» ble jentas oppkast etter samleiene omtalt som et uttrykk for lidenskap. Det burde være liten tvil om at vårt kollektive blikk på maktubalanse i seksuelle relasjoner har forandret seg mye siden da. Det har også jeg-fortelleren i «Jente, 1983». Etter å ha forkastet forsøkene på å skrive om Paris-hendelsene «tusen og én ganger av tusen og én grunner» blir fortellingen om det hun «ikke husker, som bare dukker opp som drømmer, fornemmelser eller smerter», omsider til Ullmanns sjuende roman, en bok om erindring av smertefulle minner.

Selvbiografiske elementer

Gjennom blant annet portrettet på smussomslaget gjør Ullmann, som før, uttalt bruk av selvbiografiske elementer. Jeg skriver elementer, for det er ikke alltid slektskap mellom forteller og forfatter her, men tilstrekkelig nærhet til at det kreves årvåkenhet hos leseren, og et høyt nivå av den skrivende. Innvendinger mot utgivelsen vil i slike tilfeller kunne leses som mangel på empati i møte med noe som formidles, mens forfatteren risikerer å trekke leserens oppmerksomhet ut av litteraturen og mot egen privatperson. 

Derfor kan en ikke bedømme «Jente, 1983» ved kun å bejuble dens eminente analyse av maktstrukturene mellom unge jenter og voksne menn, eller de skjelsettende skildringene av tenårigen som går seg vill i et Paris hvor alt er «vinterhvitt med skjær av blått i seg». I denne selviscenesettelsens tid må Ullmanns bruk av det selvbiografiske spillet kunne rettferdiggjøres litterært for at boken skal bære.

Finne rekkefølgen, finne seg selv

Fortelleren vet heldigvis dette – at en må arbeide med “å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge”. Mottoet fra Virginia Woolf får spille en dobbel rolle i romanen. Det blir for det første veiledende for det voksne jeg-ets arbeid med å forstå hvordan hemmelighetene fra 1983 har virket i henne. For på nåtidsplanet opplever hun at «du» ​​– en fordobling av henne som 16-åring – dukker opp under en alm i parken og forfølger henne fra høsten 2019 og gjennom tiden i et koronastengt Oslo. Noen ganger opptrer jenta i tredjeperson, andre ganger som en skygge, en innbilt søster eller “en rød fugl som hakker og hakker”. Du-et tar den voksne og leseren med til bruddstykker fra vinteren 1983 i New York og Paris. 

Gjennom den vekslende fortellerposisjonen illustreres klokelig om arbeidet i å la seg smelte inn i et smertefullt minne som trenger seg på. Du-et åler seg inn på jeg-et, forlanger «å bli hørt». Og selv om den voksne blir syk av det, gyver hun løs på erindringsarbeidet med bønn om å finne klarhet og årsakssammenhenger: “Finner jeg en rekkefølge, finner jeg også jenta», tenker hun. Men hun forstår gradvis at det ikke kommer et slikt øyeblikk hvor en kan skyve glemselens teppe til side og innse: «Selvfølgelig, sånn var det».  

Men det er selve prosessen, i all sin mangel på forløsning, Ullmann skriver rått og ømt inn i tekstens form, som dermed oppfyller Woolfs krav om «rekkefølge». Hukommelsens hakkende kronologi er synlig i vekslingen mellom New York og Paris, i raske sceneskifter, repeterende skildringer av en ensom, språkfattig 16-åring i storbynatten, i setninger hvor fortelleren lover innsikt: «Det jeg husker, er at jeg –», før hun brått stopper. Glemselen er der hele tiden. 

Jakten på minnet

Når de selvbiografiske markørene brynes mot påminnelsene om minnets såpeglatte oppførsel, tas derfor leseren heldigvis tettere på tekstens tematikk enn forfatterens person. En bringes rett inn i spenningsfeltet fortelleren står i mellom hensynet til ikke å utlevere på den ene siden og på den andre ikke skrive noe feil, slik at en blir et «lite troverdig vitne». Fordi Ullmann i dette utviser så stor kompositorisk tyngde, kunne hun unngått de selvrettferdige passasjene om sjangervalg, hvor fortelleren spør hvorvidt det var «galt å kalle den forrige boka mi en roman».

Så, hva oppnår Ullmann ved ikke bare å ha minnets relative karakter som et premiss for skrivingen – som det er i store deler av forfatterskapet hennes – men ved å gjøre hukommelsen til selve studieobjektet? Romanens forse er at den, i et fargeplettet språk, viser at jenta fra 1983 nettopp ikke dukker opp «ut av det blå». Kontrasten mellom den unges stedløshet og den voksnes rotfestethet viser at det behøves spesielle rom for å kunne påbegynne slik erindring: Den voksne tar fatt på prosessen i gater hun kan navnet på, i et nabolag med grønne parker hvor hun aldri går seg vill, og hvor hun alltid finner hjem til mann og barn. Hukommelsen gjør krav på trygghet for å kunne arbeide. 

Jente, 1983 har gitt en bevegende og poetisk form til innsikter vi bare såvidt har påbegynt samtalen om, selv etter #metoo.