Ikke for de lettkrenkede

Johnny Depp spiller en politisk ukorrekt litteraturprofessor som lar alle hemninger fare når han finner ut at han snart skal dø. Det er tidvis ganske morsomt.

Publisert: Publisert:

Johnny Depp spiller en universitetsprofessor av det litt utradisjonelle slaget i «Richard says goodbye». Han flytter blant annet undervisningen til en lokal bar. Foto: Robert Akester

Richard says goodbye

Sjanger: Komedie / Drama. Skuespillere: Johnny Depp, Rosemarie DeWitt, Odessa Young, Danny Huston, Zoey Deutsch. Regi: Wayne Roberts. Lengde: 1 t. 30 min. Produksjonsår: 2019. Aldersgrense: 12 år.

Grade: 4 out of 6 stars

Styr for all del unna Wayne Roberts’ «Richard says goodbye» om du lett blir krenket av diverse former for mannssjåvinisme og generelt dårlig oppførsel. Johnny Depp spiller hovedrollen som universitetsprofessoren Richard, som helt i innledningen av filmen får vite at han har uhelbredelig kreft. Man skulle kanskje tro at dette ville resultere i klassiske former for selvransakelse og et ønske om mest mulig kvalitetstid med sine nærmeste i tiden som var igjen. Richard har en litt annen innfallsvinkel, og det går det for så vidt an å forstå. For når han skal fortelle kona om beskjeden fra legen, kommer hun ham i forkjøpet og røper smilende at hun har et forhold til sjefen hans. Den passiv-aggressive stemningen ligger som tjukk tåke i det pent møblerte hjemmet, og Richard søker i stedet trøst hos en god kollega og i rikelig med børst.

På jobben innfører han en del endringer. Gjennom en noe uortodoks avtale sitter han bare igjen med 10 studenter, de mest motiverte, for virkelig å trenge igjennom til dem med budskapet om litteraturens viktighet. Det er noe litt «Dagen er din»-isk over det hele, men på en i aller høyeste grad politisk ukorrekt og moralsk betenkelig måte. Richard tar med studentene på bar, kjøper marihuana og mottar seksuelle tjenester fra en av dem, drikker seg full på jobb og driver med en lite forfinet form for utpressing overfor sjefen.

Til tross for denne tilsynelatende sorgløse praksisen og den usentimentale tilnærmingen til sine elendige framtidsutsikter, kjenner Richard på fortvilelsen over å ikke ha fått utrettet nok i livet sitt. Det er fint skildret og godt balansert, og Depp fungerer godt i denne typen anti-helt-rolle. I slutten vipper det litt over i det sentimentale, men sånn må det kanskje være når man skal utforske store spørsmål som hva meningen med livet er.

Publisert: