Sterkt om slaveri og forfall
ROMAN: Rart at noe så råttent kan bli så vakkert og intenst.
- Steinar Brandslet
Denne artikkelen er over tre år gammelTa-Nehisi Coates. Vanndanseren. Roman. 478 sider. Oversatt av Knut Ofstad. Aschehoug.
Vanndanseren tar for seg det absurde i at hudfarge kan avgjøre om du er herre eller tjener, fri eller slave. Samtidig er boka til tider så spennende at du ikke trenger å være spesielt opptatt av temaet for å like den.
Hiram er slave i Virginia på 1800-tallet, sønnen til godseieren og en slavekvinne. Slavegutten har det vi ofte kaller fotografisk hukommelse. Han husker mer eller mindre alt, bortsett fra moren sin. Faren solgte moren da gutten var liten.
Den hvite halvbroren Maynard skal ta over godset en dag. Hiram drømmer om å ta over isteden, men vet egentlig at han er født til å tjene. Ingenting vil gå som han hadde trodd. En dag skjer noe uforklarlig.
Boka er den skjønnlitterære debuten til Ta-Nehisi Coates, og vi kan velge å lure på hvorfor i all verden 44-åringen ikke har debutert før, men det er nok klokere heller å fryde seg over at han endelig har gjort det.
I boka trekker Coates inn historiske personer som var involvert i kampen mot slaveriet, og Vanndanseren er blitt en slags miks mellom virkelighet og magi.
Jeg er en enfoldig fyr fra landet og skjønner derfor ikke helt hvorfor Coates blander inn magien, for slavenes virkelige historier er mange og sterke nok til at han burde ha greid seg uten. Noen vil nok fryde seg over det mens de leser dette på bussen til guruen eller timen sin i mindfulness. For noen av oss andre er det et litt snodig grep, men det ødelegger ikke boka heller. For vi kan fryde oss, og ikke bare over spenningen.
Coates’ stemme er nemlig også som en slags vanndans. Av og til som en syngende bekk, andre ganger som en buldrende elv. Oversetter Knut Ofstad er strålende. Språket er så vakkert at du kan bli rørt av at noen faktisk skriver så tilsynelatende uanstrengt, men fortellingen drukner heldigvis ikke i selvforelsket orddyrking av den grunn.
Vanndanseren er en sterk bok, tross noen skavanker. Vi kan bare håpe at Coates ikke bruker ti år på å skrive bok nummer to.
