Keiserens nye klær

Ole Paus er vekket fra søvnen og kledd på av Motorpsycho.

Publisert: Publisert:

Med Motorpsycho i ryggen vender Ole Paus tilbake fra eksilet. Foto: Nina Djærff

Grade: 6 out of 6 stars

Ole Paus: «Så nær, så nær» (Drabant)

Det er gått sju år siden Ole Paus erklærte at «Avslutningen» var avslutningen. Det var en avgang vår største visesanger verdig, et fantastisk trippelalbum som med 80.000 solgte eksemplarer toppet platekarrieren.

Bedre kunne det ikke gjøres, men det må ha kriblet i gamle klør. Bare to år senere ga han ut en plate sammen med vennen Kjetil Bjørnstad, og i 2016 fulgte en demo-samling og en plate med Jonas Fjeld.

På slutten av fjoråret kom så nyheten som hadde ligget i lufta: Ole Paus skulle gi ut en nytt soloalbum, 50 år etter det første.

«Setter du ikke strek tidsnok venter forfengelighet og repetisjon, og det vil jeg ikke plage andre med», uttalte han til Journalisten etter avskjeden i 2013.

Repetisjon har han i hvert fall unngått. I flere år han lekt med tanken om å lage en plate produsert av Bent Sæther fra Motorpsycho.

Etter lange diskusjoner bestemte de seg for å gjøre et forsøk og dro til den franske landsbygda. Med på lasset var resten av Motorpsycho; Hans Magnus Ryan og Tomas Järmyr pluss bandkompis Reine Fiske.

Foto: Nina Djærff

Det er øyeblikk underveis da Paus må ha tenkt på hvordan det gikk da keiseren fikk nye klær. Ville de hardbarkede trønderne kle herren fra Oslo naken og kalle det vakker musikk?

Som det står i presseskrivet: «Alt kunne gått fullstendig galt, og det gjorde det også. Tre ganger underveis i prosessen slo de opp med hverandre med dunder og brak».

Til slutt klarte de likevel det som Lou Reed og Metallica ikke maktet; å lage en plate som forener to ulike verdener og skaper noe nytt og fint. Paus har tatt seg av tekstene, mens musikken er komponert sammen.

Åpningen «Hvitt lys (Dolphins farvel)» truer med å tippe over i rene Motorpsycho-riff, inntil Paus bryter av med hysj, barn. Vis hvem som bestemmer.

Andrekuttet «Klaus og livet» kunne Paus lagd for et halvt århundre siden, inntil det er Motorpsychos tur til å avbryte. Genialt.

«Gud bevare landsbyen min» er singlen som varslet hva som var på gang. Typisk Paus, men med noe ekstra. Regnet spør, og vinden gir svar, sier Paus slik man gjorde det på 60-tallet.

«Vardøger» åpner med munnspill og linjene mannen i parken har stirret på meg lenge nå. Jeg kjenner ham ikke. Gud vet hva han stirrer på.

Foto: Nina Djærff

Senere blir det dylansk med det var i en annen tid, i et annet liv med andre savn, sikkert bevisst.

«Ingenmannsland» er to som går fra hverandre, to lys som brenner ned i ingenmannsland. Motorpsycho jager mellom versene, hvirvler opp energi og gir sangen en ny dimensjon.

«Helt tilfeldig» er småjazzig kafémusikk med en kryptisk tekst om død og drap.

I «Fest i hovedstaden» stikker Paus ut sin giftige tunge på bekostning av makt og myndighet. Han starter mesterlig med det nære før han harselerer over Oslo, Europas nye miljøhovedstad der alt blir revet for å gi plass til nye høyhus av stein og glass. Du vet sånt som bank- og finansfolk ber om.

«Tvillingen» er om å ha en annen, men med linjer som hvis jeg var litt mer som de andre, ville de tatt med meg? Nydelig komp.

«Blonde beist» er det syrligste vi har hørt siden sist Paus ga ut en plate. En vuggesang om jernstøvler, steinhjerter, skriking og løgn, men med et avvæpnende vers til slutt:

Selv blonde beist må få sove nå

I sine blåblå dynetrekk

Mens tusen nettroll passer på

Fra hver sin lille sekk

Avslutningen «Ruinbyen» er en 13 minutter lang feiring av samarbeidet mellom den myke visesangeren og de harde progrockerne. En ren triumfferd der Paus i de siste sekundene hvisker fram: Gi meg tid! Gi meg et liv! Du grådige Gud, si at du ennå kan se meg.

Jo da, han er godt synlig. Med 73-årsdagen rett rundt hjørnet er han kledd i sin fineste stas.

Beste spor: «Hvitt lys (Dolphins farvel)», «Gud bevare landsbyen min», «Tvillingen», «Ruinbyen».

Publisert: