Rekviem for en ung mann

BOK: Oppsiktsvekkende god debutroman om en ung mann som lever med en dødsdom.

Petter Brevik har med «Over veien» levert et usedvanlig stykke romankunst, skriver Aftenbladets anmelder. Foto: Cappelen Damm

  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Petter Brevik: Over veien. Roman. 174 sider. Cappelen Damm.

Den første romanen til Petter Brevik (f. 1994) er inndelt i tre akter og kretser omkring den unge og i utgangspunktet ressurssterke jeg-fortelleren Anders Vedal fra Oslo vest, som tidlig i fortellingen diagnostiseres med en nervesykdom som vil komme til å ta livet av ham. Den samme sykdommen tok også livet av faren, som Anders ikke kjente, men som han i fortsettelsen prøver å gjøre seg kjent med gjennom samtaler med slekt og familievenner.

Gradvis avdekkes en fortelling om sykdom og død, svik og sosial nød, der bl.a. familielegen, moren, søsteren, psykologen og særlig tante Synnøve i Bergen blir sentrale personer i det som stadig mer kommer til å likne et rekviem og en vandring gjennom limbo.

Her er et hav av undertekst, og mye grums i kott og kroker. Språket er nøkternt og økonomisk, romanen er sammensatt av sanseinntrykk og observasjoner som løpende avløser hverandre, der dyr og natur flettes minutiøst inn i sceniske fremstillinger, miljøskildringer og dialoger, i en slags eklektisk minimalisme og multifaktoriell teknikk som forsterker jeg-fortellerens døsige, drømmeaktige og obstfelderske opplevelse av verden, der han vandrer gjennom sin høyst subjektive og personlige skjærsild i frakoplet, reflektert distanse.

Teksten er så å si fri for determinativer, passivformene dominerer: «Epler lå i grøften». Syntaksen underbygger jeg-fortellerens tilstand og følelser, form og innhold glir over i hverandre: «Jeg lukket øynene, viseren tikket, døren til badet smalt igjen, stemmer gjallet fra radioen». Alt ligger liksom i skygger, uhåndgripelig, og samtidig forsøker han å trenge igjennom dette uutgrunnelige som preger teksten, for å nå inn til kjernen, til det usigelige som diktet dog skal røpe, for, med Beckett, «å måle fravær på en vekt».

Til sist havner han hos tante Synnøve i Bergen igjen, og blir med henne på et terapeutisk gruppemøte som bringer tankene til Palahniuks «Fight Club». Her mister kanskje fortellingen litt fart og kraft, mest fordi det oppleves som et resymé av romanens kjernetematikk. Det ødelegger imidlertid ikke inntrykket av et reflektert og språksikkert, originalt og overbevisende portrett av en ung mann som gradvis går i oppløsning under vekten av sin egen diagnose og dødsdom.

Forlaget er ikke snauere enn at det sammenlikner Brevik med størrelser som Handke, Faulkner, Kafka og Sæterbakken. Det får så være. Sikkert er det at Brevik med «Over veien» har levert et usedvanlig stykke romankunst.

Publisert:
  1. Bokanmeldelse
  2. Litteratur
  3. Roman
  4. Anmeldelse
  5. Bøker

Mest lest akkurat nå

  1. Diego Maradona (60) er død

  2. Helikoptertrafikken stanses – mannskap på plattformer kommer seg ikke i land

  3. Vil teste ut 6-timersdag i Stavanger

  4. Skole­barn, barne­hage­barn, bok­klubbens barn og barn av regn­buen regnes som samme kahoot, gitt at disse er nær­kontakter

  5. Lastebil mistet nesten lasten i rundkjøring - trafikken går som normalt

  6. Rødt krever uavhengig gransking etter avsløringer om vindkraft i Rogaland