Horebukken, pleiersken og tenåringsjenta

BOK: Sensuelt og springende om slektsbånd og bygdeliv.

Gunstein Bakke imponerer vår anmelder.
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Gunstein Bakke: Austalgi. 333 sider. Oktober.

Det hender ikke sjelden at ambisiøse, fascinerende fortellere skriver tekster som både imponerer og innbyr til motforestillinger. Dette gjelder bl.a. bygde- og slektshistorien «Austalgi» av romanforfatteren, lyrikeren, gjendikteren og oversetteren Gunstein Bakke (f. 1968 i Bygland, debut 2000).

Formelt dreier det seg om en broket, sanselig, springende kollektivroman holdt i tredje person entall, med synsvinkelen vekselvis plassert hos tre karakterer fra tre ulike generasjoner – den 94-årige, tidligere birøkteren Mikkel Ro, den vel femti år gamle sykehjemsansatte Rancine samt Melissa, fjorten år, alle bosatt i den samme navnløse sørlandsbygda og i familie med hverandre.

Boktittelen spiller åpenbart på ordene «Aust-Agder» og «nostalgi», for mens handlingen på nåtidsplanet strekker seg over en sommeruke i 2019, like før de to agderfylkene blir samlet til ett, pendler tankene til de tre hovedkarakterene gjerne til fortida hvor de to nå nedlagte heiegårdene Ro og Rubrekk i Indre Agder var det miljømessige senteret i hverdagen deres. 

Mikkel – som nå bor i omsorgsbolig sentralt i bygda, registrerer det fysiske forfallet, skuer tilbake på livet sitt, er uten dødsangst og akter å bli 102 – må kunne kalles en klassisk horebukk. For han har fått sju barn (om da Rancine er datteren hans og ikke brorens) med fem kvinner, ikke fordi han likte og forelsket «måtte» hoppe til køys med dem, men fordi han «kunne». I ettertid framhever han helst den vekslende kvaliteten på både «kvinnene, avlen og avkommet» - uten derfor å ville framstå som noen angrende synder. 

Ellers er den «austlige» siden av ansiktet hans varig brannskadd etter at to ukjente, mindreårige ungdommer fra Arendal, utstyrt med bensinkanner, oppsøkte han hjemme på gården og tente på det de tydeligvis regnet som et lett offer.

Et offer har også barnløse, godt gifte Rancine vært. I barndommen søkte hun gjerne stillhet og fred ved å krype inn i klesskapet hjemme på Ro. I møte med sårende ord fra medelever og lærere som ikke maktet å skjerme den som trenger det, har hun stilt seg opp ved gjerdet i skolegården, «hakket, stotret, spyttet» mot dem hun opplevde som mobbere og latt rasende knyttnever tale. Som pleierske sprer hun nå ikke bare kjærtegn, hun må også ty til fysisk makt for å roe ned pasientene sine. På sykehjemmet, overfor sterkt medisinerte eller demente beboere, er således grensen mellom omsorg og overgrep vanskelig å trekke.

På sykehjemmet er grensen mellom omsorg og overgrep vanskelig å trekke.

Mindre av et offer framstår Melissa som. På nåtidsplanet skal hun og Mikkel, bestefaren, ta vare på hverandre mens mora hennes er på kurs, men spesielt forpliktende tar verken tenåringsjenta eller oldingen denne omsorgsoppgaven. Hun er mest opptatt av nabojenta Clo, tyveriet av en lommebok og følgene av det, en ungdomsfest der alkoholen flyter, narkotika tilbys og klam sex avtegner seg, samt utformingen av tenkte dødsannonser knyttet til Mikkels begravelse.

Den som forventer å finne en stram intrige som strekker seg fra A til Å, med en tydelig begynnelse, midtdel og slutt, med stigende spenning og en samlende avrunding, vil derfor bli skuffet. Her pendler teksten hektisk, noen vil kanskje si lett forvirrende og utflytende, mellom ulike personer, tidsplan og miljøer og framviser ingen dramaturgi av det klassiske, aristoteliske slaget.

Til gjengjeld er teksten full av intense sanseinntrykk, sprelske språklige bilder, enkeltscener som biter seg fast i leseren. Det kan dreie seg om birøkt, en hegre i elva, en rev som halter, en hest som dør under dramatiske omstendigheter, frosker i vegbanen en mørk kveld, noe som kalles «granfall», bruken av hijab og inntaket av fiskegrateng, det å føle seg mest hjemme på do, eller det å pådra seg voldsstyrte traumer som synes å vare livet ut.

Dessuten åpner forfatteren for enkelte skeive smil - som når sprengkåte Gyve brått vil rive pysjamasbuksene av en mannlig medpasient, når Mikkel brått kaller den hjembrakte, kommunale maten for «ordentlig god», siden «den smakte ingenting», når han lakonisk konstaterer at de to ungdommene som satte fyr på han, nå driver med netthandel, altså er blitt skikkelige «folk», eller når teksten i tillegg til å minne om at folkemusikken i Setesdal har fått status som verdensarv insisterer på at også rasismen i Arendal snarest burde komme på den samme lista.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. En bok om voldtekt

  2. Hvis noen vil hente fram krimdronning-tittelen igjen, er det greit for meg

  3. Så galt kan det gå når en voksen tukler med barn

  4. Opp­rørende be­skriv­else av hvor kynisk arbeids­folk er blitt ut­nyttet

  5. Anmelderen er imponert: En historisk roman av de sjeldne!

  6. Kunnskapsbasert og entusiastisk om viking­tida

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse