Når tida går og verden endrer seg

BOK: Fascinerende og særpreget kortroman uten en sammenhengende intrige.

Inghill Johansen, født i 1958, debuterte i 1991 med romanen «Hjertehvitt».
  • Steinar Sivertsen
    Steinar Sivertsen
    Litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Inghill Johansen: «Dette er G». Roman. 167 sider. Oktober.

Er det noe jeg har lært gjennom mange år som kritiker, er det at visse begreper helst bør unngås om ikke forfatter og forlag skal føle seg provosert. Å kalle en roman for «smal» er for eksempel lite populært, for å si det forsiktig.

Og likevel – «Dette er G», den sjette boka til Inghill Johansen (f. 1958) må kunne kalles nettopp «smal» litteratur for de relativt få leserne som foretrekker lavmælte, underfundige, passe utfordrende romaner uten en sammenhengende intrige som beveger seg ryddig og lettlest fra A til Å. Her hender det flere ganger at historien parkeres og står på stedet hvil. Noen actionfortellig av vanlig bestselgerformat er dette definitivt ikke.

Å gi et tradisjonelt handlingsreferat av denne springende, lett abrupte teksten lar seg vanskelig gjøre. Men etter andre gangs gjennomlesing ser jeg tydeligere at den kvinnelige, navnløse jeg-fortelleren systematisk sveiper innom diverse dramatiske hendelser i bygda G gjennom cirka hundre år og ikke bare dveler ved en traust hverdag som gradvis endrer seg.

Vi får innledningsvis vite at man i G enten «stiger» eller «synker» og at bygda i årene 1918-1925 opplever en vekkelse. Dessuten får vi snart de fragmenterte, alvorsladde livshistoriene til jeg-personens besteforeldre og foreldre. Dermed hører vi blant annet om en jente som holder på å drukne og en far som henger seg. Vi får innblikk i farens liv som sjømann, hans krigserfaringer og et arbeidsoppdrag på Svalbard.

Vi stanser opp ved symboltunge skulpturer i Marseille, kriserammete naboer og en polsk hushjelp. Mest sentralt står kanskje historien om huset som farfaren bygde og som tre generasjoner bodde i, før fortelleren til slutt velger å kvitte seg med både barndomshjemmet og eiendommen som følger med.

I dette lappeteppet av ulike skjebner og tildragelser fins det også noe av den skeive humoren som varsles gjennom Ionesco-epigrafen innledningsvis. Den kommer til uttrykk både i den lattermilde beretningen om en japansk ost og i en overrumplende meta-kommentar som denne: For dette er en historie om vann, jeg sa det, ikke sant. Enda den mest av alt handler om jord.

Teksten er ikke like poetisk i tonen som flere av forfatterens tidligere bøker, for eksempel debutromanen «Hjertehvitt». Men også «Dette er G» oppviser et særegent formspråk som fascinerer.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Varg Veum er krimlitteraturens norske helt – nå prøver han seg på et mysterium fra virkeligheten

  2. Eks-stortings­politikar debuterer som for­fattar – vår kritikar er passe nøgd

  3. Rogalands svar på Mr. Bean på verdens ver­ste syden­tur

  4. Krigen var ikke så fredelig som disse bildene viser

  5. Vilt fabu­lerende, over­skudds­preget og under­holdende om Ibsen

  6. Han kjempet for demo­krati, ble feng­slet, tort­urert og havnet i Stav­anger. Diktene hans er vakre!

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse