Var nå dette nødvendig?

«The King’s Man» er en rotete og overlesset opprinnelseshistorie av det virkelig overflødige slaget.

Ralph Fiennes spiller adelsmannen Orlando Oxford, som blant annet redder erkehertug Franz Ferdinand fra det første attentatet i Sarajevo i denne filmen.
Publisert: Publisert:

The King’s Man

Skuespillere: Gemma Arterton, Ralph Fiennes, Matthew Goode, Djimon Hounsoum, Rhys Ifans, Tom Hollander, Harris Dickinson, Daniel Brühl, Charles Dance. Sjanger: Action / Komedie. Regi: Matthew Vaughn. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 15 år. Kinopremiere 7. januar.

Grade: 2 out of 6

Hvis du ikke er helt sikker på hvilken sjanger du har tenkt å lage film i, er det kanskje ikke så dumt å avklare dette før du går i gang. I det minste underveis, og i hvert fall før den siste klippingen er unnagjort. Hvis ikke kan du risikere å ende opp med noe såpass tonedøvt og retningsløst som «The King’s Man». Filmen henger løst sammen med de to «Kingsman»-filmene fra henholdsvis 2014 og 2017, men handlingen er 100 år tilbake i tid. Tanken er tydeligvis å fortelle opprinnelseshistorien til den småstilige hemmelige agent-organisasjonen de to første filmene handlet om. Hva som er poenget med dette er heller uklart, og dessverre er gjennomføringen temmelig haltende.

Mens de to første filmene hadde rikelig med drøy rølpehumor og kult overdrevne actionscener, er det noe mer melodramatisk over årets film. Det kler den usedvanlig dårlig, spesielt når det sauses sammen med det som kan ligne satire, men som oftere ser ut til å stamme fra kurven hvor bedre filmer har plassert humorscenene som kanskje så bra ut på papiret, men som ikke fungerte helt i praksis.

Handlingsmessig er dette en skikkelig røverhistorie, som sikkert kunne fungert på et vis, om den ikke hadde vært så sjangermessig sprikende. Den starter under boerkrigen i Sør-Afrika, og hopper snart videre til de innledende rundene av 1. verdenskrig. Som en slags Forrest Gump eller 100-åring som har hoppet ut av vinduet, befinner hovedpersonen Orlando Oxford (Ralph Fiennes) seg nær eller midt i historiske nøkkelscener, og påvirker sånn sett historiens gang. Filmen er krydret med en rekke historiske personer, men har den lemfeldige omgangen med historisk korrekthet som man kan forvente i en historie som denne.

Sammenhengen med de to tidligere filmene er så løs at det mest av alt føles påklistret og unødvendig. Hvis tanken uansett var å lage tullballaction fra 1. verdenskrig, ispedd noen mer alvorlige sekvenser om krigens grusomhet og menneskelige omkostninger, kunne man like gjerne gjort det uten å hekte den på en allerede eksisterende franchise. Men kanskje hadde det vært vanskeligere å få den åpenbart romslige finansieringen på plass da.

Hvis du liker krigsfilm, romantisk drama, historisk-politiske thrillere, kreative kampscener, hasardiøse eventyrferder til ugjestmilde steder, slapstick-humor, gladvold, familietragedie og usedvanlig karikerte skurker som søker verdensherredømme, og helst vil ha alt dette klemt inn på rett over to timer, er det godt mulig at denne filmen vil være tilfredsstillende. Hvis ikke er det vel så greit å glemme at den finnes og heller se de to første filmene om igjen.

Publisert: