Anita (53) vil for mye for bare en roman

BOK: Men underveis får leseren mye røff underholdning og mangt å bryne seg på.

Astrid Nordang: «Anita (53)». Roman. 345 sider. Cappelen Damm.

I et mangslungent forfatterskap av noveller, romaner og gjendiktninger har Astrid Nordang (1964) med teknisk ferdighet tidligere vist at hun kan skrive sammen et velkomponert og finurlig plot, som i den forrige, mangefasetterte, romanen «Der du står er smertens navle».

Men selv om alle elementene i årets roman sentrerer omkring fellestemaet kjønnsproblematikk og selvforståelse, forsøker den likevel å samle flere personer – både tilsynelatende fiktive, men også høyst historiske karakterer – relasjoner og tidsplan enn den får til å gå ganske i hop mellom to permer.

Det hele åpner med en knallreplikk ut fra det blå i det tittelens Anita (52) er på vei ut døra for å dra til flyplassen og Italia for å arbeide med en avhandling om forholdet mellom verdensstjernen og operasangerinnen Maria Callas og den nærmest rabiat uavhengige, hensynsløse og for sin tid skandaløse filmregissøren Pier Paolo Pasolini. Replikken kommer nesten henslengt fra Anitas 19-årige sønn: Mor, jeg vil bli kvinne.

Det setter ikke bare en støkk i Anita, som romanen igjennom grubler over sønnens forhold til egen kropp – «kjønnsdysfori» kalt – og identitet samt sitt eget forhold til ham så langt i livet. Samtidig har hun en plaget pilleavhengig datter som lider av «depresjon», og nå har flyttet fra henne til faren. Selv er hun i overgangsalderen. Den har ikke bare har sine plager, men gjør henne underveis i romanen nærmest desperat av redsel for ikke lenger å være begjært.

Og enda har vi bare så vidt begynt, for romanen foregår på tre tidsplan og under skiftende synsvinkler: da Anita med sin bulemia nervosa for første gang var på språkskole i Roma i 1988 og ble brukt og misbrukt av en dobbelt så gammel lege, i 1969 da Callas selv får fortelle om det inkongruente forholdet sitt til homsen Pasolini, samt Anitas nærmest deliriske opphold i Roma på nåtidsplanet, ridende rundt i Roma på en kentaur.

Slik bølger romanen med alt fra oppramsinger av navn, forhold og stjerner i 1969 til essayistiske betraktninger om LBGTQIA+, terf og cis, hormonbehandling og kjønnstransformasjoner her og nå. Mangt og meget skjer underveis på de pakkete sidene, før og nå – til hun på romanens siste abrupte sider kommer hjem igjen og alt ser ut til å ha gått seg til for både sønn, datter og Anita (52) selv. Mon tro.