Lett oppdatert nostalgi, syltynt innhold

Den nye filmen om Olsenbanden lener seg tungt på det gamle konseptet, på godt og vondt.

Elias Holmen Sørensen, John Carew og Anders Baasmo byr på rikelig med nostalgi for gamle Olsenbanden-fans.
Publisert: Publisert:

Olsenbanden – siste skrik

Skuespillere: Anders Baasmo, John Carew, Elias Holmen Sørensen, Charlotte Frogner, Vidar Magnussen, Lisa Tønne. Sjanger: Komedie / Familiefilm. Regi: Hallvard Bræin. Nasjonalitet: Norge. Aldersgrense: 6 år

Grade: 3 out of 6

Det er helt sikkert noen som savner norsk humor slik den var på 60- og 70-tallet, for eksempel slik den framsto i de tallrike Olsenbanden-filmene. Sånn sett er det sikkert en god forretningsidé å gjenopplive gamle kjenninger med jevne mellomrom, selv om de ikke nødvendigvis har tålt tidens tann spesielt godt.

Årets film om den notorisk kriminelle Egon Olsen og hans bande er et godt eksempel på en film man må ta for det den er: En hyllest av et gammelt (opprinnelig dansk) konsept, med passe tegneserieaktig handling satt til vår tid. Komplett med overspill, sigar og bowlerhatt, og rikelig med store og små referanser for folk som kjenner den opprinnelige filmserien. Regissør Hallvard Bræin går løs på materialet med respekt for de gamle filmene, samtidig som han gjør rom for nok fornyelse til at det ikke bare ser ut som en oppusset versjon av en gammel film.

Handlingen er ganske tynn og enkel, og bygget etter samme mal som i de gamle filmene: Egon Olsen (Anders Baasmo) kommer som vanlig ut av fengsel med en ferdig utklekket plan. Denne gang skal han stjele de tre «Skrik»-bildene på det nye Munch-museet i Oslo. Han skrider til verket flankert av sine to faste medhjelpere Benny (John Carew) og Kjell (Elias Holmen Sørensen), med sistnevntes kone Valborg som en irriterende obstruksjon og datteren Bassa som en slags sidekick. Hovedmotstanderen er som før den nidkjære politimannen Hermansen (Vidar Magnussen), og Lisa Tønne dukker opp i en småfestlig rolle som en konkurrerende forbryter.

Det er vanskelig å se for seg noen som kunne passet bedre enn Baasmo i hovedrollen, han ser og høres akkurat riktig ut. Det samme kan sies om Sørensen som den engstelige Kjell. Charlotte Frogner er et friskt innslag som Valborg, og Vidar Magnussen er jo bare naturlig løyen.

Det er likevel ikke til å komme utenom at tiden ubønnhørlig har reist fra både konseptet og humoren. Menn i tutuskjørt og fjollete biljakter i Oslos sentrumsgater/trapper var kanskje storartet underholdning for 50 år siden, men nå er det fint lite som får det til å rykke i smilebåndet – og langt mindre i lattermusklene. Det blir for snilt og for karikert, og selve ranshistorien er syltynn. Det fungerer på sitt vis som koselig og ufarlig nostalgitripp, men ikke så mye mer.

Publisert: