Musikk for evigheten fra Willie Nelson

87-åringen viser få tegn på aldring.

Publisert: Publisert:

Willie Nelson går inn i sitt sjuende tiår som plateartist. Foto: Sony

  • Geir Flatøe
    Journalist

Grade: 5 out of 6

Willie Nelson: «First rose of spring» (Sony)

Året var 1962, og byen var Nashville. En 29 år gammel texaner hadde gjort det skarpt som låtskriver, og nå skulle han omsider få gi ut sitt første album.

Det ble til «...and then I wrote» der han naturlig nok tok med egne sanger som allerede var hit for andre, som «Crazy» (Patsy Cline), «Hello walls» (Faron Young) og «Night life» (Ray Price). Dessuten fikk han sin egen topp ti-låt med «Touch me».

Dermed var han i gang, og toget har ennå ikke stoppet. Har plateselskapet telt riktig, er dette hans 70. studioalbum. I tillegg kommer 25 plater der han samarbeider med andre, 13 konsertplater, to plater med filmmusikk og over 50 samlealbum.

Dette er tall som få kan måle seg med, og Wikipedia lister opp 337 sanger han har skrevet alene eller sammen med andre. Nå kan vi plusse på to nye: «Blue star» og «Love just laughed». Begge er skrevet sammen med Buddy Cannon, som også er produsent på platen.

«Blue star» er en varm kjærlighetssang, formodentlig tilegnet Nelsons nåværende kone. Annie D’Angelo er 63 år, noe som forklarer åpningen på refrenget. Nelson selv er 87, og tanken på døden må for lengst ha meldt seg:

And if beat you to the end

I’ve had a big head start, it’s true

We’re just riding on the wind

Still the same ol’ me and you

And when we reach the heaven’s bright

I’ll be the blue star on your right

«Love just laughed» har ikke samme, lykkelige slutt. Den er kanskje skrevet med en av de tidligere konene i tankene. Det har vært tre av dem før D’Angelo:

I said where are you going

We’re just getting started

And love just laughed

We were meant for forever

But that’s turned into never

Han åpner albumet med tittelkuttet «First rose of spring», en flott sang med en gråtkvalt slutt signert Randy Houser, Allen Shamblin og Mark Beeson.

Denne er blant høydepunktene, men Nelson brenner ikke opp alt kruttet med én gang. Nevnte «Blue star» er like fin, og det er kjekt å høre ham plukke på Trigger. Det er en utslitt Martin N-20 med nylonstrenger, gitaren han har brukt siden slutten av 60-tallet.

Toby Keith bidrar med «Don’t let the old man in», en intim vise med fine innslag av munnspill og strykere. Fra Chris Stapleton får vi årsferske «Our song», en vakker erklæring om evig kjærlighet.

Nelson tar også med countryrockeren «I’m the only hell my mama ever raised», gjort kjent av Johnny Paycheck i 1977. Han var en del av outlaw-sjangeren som Nelson og Waylon Jennings skapte midt på 70-tallet; countrymusikere som ikke passet inn i Nashville-malen. Paycheck levde siden litt for mye opp til innholdet i denne låten.

Albumet rommer også andre gamle sanger, som «I’ll break out again tonight» av Whitey Shafer og Doodle Owens, Pete Graves’ friske «Just bummin’ around» og Billy Joe Shavers praktfulle «We are the cowboys». Helt til slutt får vi Charles Aznavours melankolske «Yesterday when I was young».

Det er ikke noe som her som ikke kunne vært på Nelsons 69 forrige plater. Det sier sitt om den vedvarende styrken i innspillingene hans. Han lager musikk for evigheten, og du skal ikke se bort fra at han ender opp som den blå stjernen til høyre i himmelen.

Beste spor: «First rose of spring», «Blue star», «We are the cowboys».

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Stavanger-kvinne blir tidenes yngste deltakar i «Mesternes mester»

  2. To nye tilfeller av koronasmitte i Sandnes

  3. Stenger konsert-teltet i Egersund etter knusende kritikk

  4. Nordmenn på reise fikk karantene-sms

  5. Tysk direktør ber Solskjær og Manchester United holde seg unna

  6. Folk vil heller gå ned i lønn enn å flytte på seg

  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse