«The Mute»: Imponerende, originalt og rørende
MUSIKKTEATER: En godt gjennomført, original idé som virkelig puster liv i den gamle klisjeen «you say it best when you say nothing at all».
- Leif Tore LindøJournalist
Denne artikkelen er over tre år gammel«The Mute». Musikk: Janove Ottesen. Manus: Christian Eriksen
Skuespillere: Christian Eriksen, Nina Ellen Ødegård, Matias Kuoppala. Scenograf: Arne Nøst. Koreograf: Therese Markhus. Kostymedesigner: Christina Lovery. Videoanimasjon: Reidar Richardsen. Regi: Christian Eriksen og Arne Nøst. Orkestrering: Gisle Kverndokk. Dirigent: Nick Davies.
For 30 år siden skrev Paul Overstreet og Don Schlitz køntrisviskå «When You Say Nothing At All». Der synger de om det megetsigende smilet, varmen i en klem og alt det som ikke sies, men som vi likevel forstår: «You say it best when you say nothing at all». Omtrent den samme tanken, at man kan si veldig mye uten å snakke, er grunnideen i «The Mute», en forestilling du definitivt bør se.
Janove Ottesen og Christian Eriksen har gått løs på en stor utfordring. De har laget «The Mute», et ja-hva-skal-vi-kalle-det... symfonisk stumteater? 70 minutter med symfoniorkester og teater helt uten replikker. Originalt, og samtidig en tilbakeskuende homage til stumfilmhelter som Chaplin og Buster Keaton, og komponistene som måtte snakke før mikrofonene kom og ødela moroa.
«The Mute» er Janove Ottesens første symfoniske verk. Han har skrevet med bred, tydelig og noen ganger litt overtydelig pensel. Stumteateret trenger - og får - musikk som forsterker, hjelper og understreker Eriksen og Ødegård. Det er store følelser, lyn og torden, store romantiske broderier, kamp, kjærlighet, tårer og tenners gnissel. Ottesen begynner å få en slags signatur i sin tivoliromantiske omgang med store ensembler. Orkesteret brukes også på smart vis til både lydkulisser, som restaurantgjester, hornorkester og i andre fiffige biroller.
5000 billetter solgt - se første smakebit av «The Mute»
100 ting skal klaffe
SSO lager det som er av lyd, og det gjør de godt. Ottesen plukker og mikser, stjeler og låner og har satt sammen en fint verk som i denne sammenhengen fungerer utmerket sammen med kveldens to stjerner.
Musikken følger Tom og Jenny (pun intended, vil jeg tro) gjennom hele deres kjærlighetsliv. Forelskelse, kjedsomhet, krangel, sjau, sjalusi, likegyldighet, flørt, anger, minner og i det hele tatt. Christian Eriksen (Tom) og Nina Ellen Ødegård (Jenny) får brukt absolutt hele registeret, men altså ikke kjeften. De to er knallgode, enkelt og greit. Dette er 70 velspilte minutter, en koordineringsdans av de sjeldne som er enormt krevende og avslørende. 100 ting skal klaffe samtidig, og stort sett sitter et par og nitti. Noen små unøyaktigheter kan vi nok skrive på premierekontoen.
Godt, godt, flott, glimrende
Eriksen og Ødegård er imponerende gode der de veksler mellom ni ulike scener fra livet og korte overgangsscener som gamlinger. I løpet av 70 minutter får vi sympati for de to, for deres historie og alle de gjenkjennbare situasjonene. Noe er høyoktanenergisk, ander deler er mer subtile og lar deg tenke. De er såre når det er vondt, morsomme når det går godt, har strålende kjemi mellom seg og spiller i en fin, smart og spartansk scenografi med nydelig videoprojeksjon på et stort hjerte, plassert mellom skuespillerne og orkesteret.
«The Mute» er litt sangløs opera, litt gammal slapstick-humor, litt musikkteater, litt tegnefilm og masse stumfilm. Regissør og scenograf Arne Nøst har gjort små, effektive grep som fungerer veldig godt, som for eksempel Ødegårds forsvinningsnumre. Kostymene gjør også en finfin jobb, og Matias Kuoppala er god i de forfriskende, små birollene. Mange små puslebiter er satt sammen til en fin, morsom, rørende, imponerende og lettlikt forestilling.
Snakke uten å si noe
Du bør definitivt få med deg «The Mute», for dette får du neppe se igjen. Treffer Janove Ottesen sin kreative symfoni-peak på første forsøk? Neppe. Er det litt rotete å spille stumfilm med et helt orkester som bakgrunn? Ja, litte grann. «The Mute» har tatt fire år å utvikle, og det er ganske sikkert ting her og der som kunne vært jobbet enda mer med. Men forestillingen er deilig original, den både ser godt ut og låter godt. Når en uttrykksform - snakketøyet - tas bort, forsterkes de andre. Ansiktsuttrykk, små bevegelser, kroppsføring, funny bones, bruken av de enkle rekvisittene. Eriksen og Ødegård er tidvis fantastisk gode til å snakke uten å si noe.
Håndverket er solid, og ikke minst: Christian Eriksen og Nina Ellen Ødegård klarer å bli noen langt mer enn teknisk flinke, velkoordinerte, godt koreograferte, nøyaktige skuespillere. Tom og Jenny blir et par vi får sympati for, som vi kan le sammen med, gråte en skvett for og savne når de 70 minuttene er over. De minner oss om å leve og elske mens vi kan, intet mindre.
Du bør få med deg «The Mute». Det er en godt gjennomført, original idé som virkelig puster liv i den gamle klisjeen «you say it best when you say nothing at all».
En beskjeden, men varm avskjed, mener Aftenbladets anmelder
