Våre kvite menn i Afrika

BOK: Det er på sin plass å sjå kritisk på den norske handteringa av Moland-French-saka, men det skjuler seg neppe ein rasist bak kvar busk.

Publisert: Publisert:

Joshua French og Tjostolv Moland fotograferte andre dag av rettssaka i Kisangani, DR Kongo. Foto: Junge, Heiko / Scanpix

  • Tom Hetland
    Kommentator, tidl. sjefredaktør i Aftenbladet

Grade: 4 of 6 stars

Marta Tveit (red.): Maskespillet i Kongo. 208 sider. Frekk Forlag.

17. mai 2017 kalla statsminister Erna Solberg inn til pressekonferanse. På sjølvaste nasjonaldagen kunngjorde ho at den drapsdømde Joshua French var på veg heim til Norge etter åtte år i fengsel i Kongo. Kameraten Tjostolv Moland kom aldri tilbake. Han døydde på cella fire år før.

I Norge hadde mange kjempa lenge for å få sett French fri. Norske styresmakter brukte uvanleg store summar på å få løyst saka. Sjølv om det saktens var dei som stilte spørsmål ved kva dei to norske leigesoldatane eigentleg hadde å gjera i Kongo, var reaksjonen blant nordmenn flest glede og lette over at French var tilbake i fedrelandet som ein fri mann.

Men me må snakka meir om Moland og French, meiner forfattarane av ei ny bok om saka, eit prosjekt i regi av Fellesrådet for Afrika. Utgangspunktet deira er at uansett om dei to var skuldige i det konkrete drapet dei vart dømde for, representerte «våre gutar» ein rasistisk kolonimentalitet som må fordømmast. Og endå meir: Mediedekninga og handteringa av saka frå det offisielle Norge bar spor av den same mentaliteten, med fordommar, dobbeltmoral og ei arrogant, nedlatande haldning overfor afrikanarar generelt og kongolesarar spesielt.

Nordmenn var med

Det kan vera gode grunnar for ei slik sjølvransaking. Sjølv om Norge som nasjon ikkje har spela ei stor rolle som kolonimakt (anna enn som del av Danmark-Norge), var mange individuelle nordmenn aktive, både som slavehandlarar, forretningsmenn, soldatar og administratorar i vestlege koloniar – ikkje minst i Kongo. Også i Norge har rasistiske stereotypiar og haldningar til afrikanarar vore utbreidde – eit grelt eksempel var «Kongolandsbyen» i 1914, med levande menneske på utstilling. At restar av dette synet framleis lever, bør me vera ærlege nok til å innrømma.

Men boka lukkast berre delvis med siktemålet. Ho er ujamn, som dei fleste artikkelsamlingar. Her er svært gode bidrag. Halle Jørn Hanssen, i det som må kallast ein berande artikkel i boka, leverer ein grundig og tankevekkande kritikk av den norske mediedekninga. Det er likevel uheldig at dei mest oppsiktsvekkjande påstandane, som at Moland skal ha vedgått drapet på den kongolesiske sjåføren, byggjer på anonyme kjelder.

Om to nordmenn var blitt dømde til døden i USA i ei sak med tilsvarande uklare omstende, ville engasjementet vore minst like stort.

Inntrykk gjer også bidraget frå norsk-kongolesiske Honoratte Basemake NN Muhanzi, som fortel personleg og ærleg om korleis det var å stå med eitt bein i kvar leir så lenge Moland-French-saka stod på. Og forfattaren Nikolaj Frobenius skildrar korleis han ope og nysgjerrig nærma seg Moland og French med sikte på å laga eit filmmanus som det likevel ikkje vart noko av. Metoden til Frobenius gir oss på fleire måtar eit annleis inntrykk av dei to enn det som har festa seg. Såleis kom han til å oppfatta dei ikkje som enkle eventyrarar, men bevisste personar med inngåande kjennskap til Kongo og kongolesisk politikk.

Ikkje berre rasisme

Så er her også bidragsytarar som ikkje synest nokon stein er for liten å løfta for å avsløra rasistisk småkryp – gjerne i tidsriktig identitetspolitisk sjargong. Men når alt blir suspekt, skjult rasisme – frå plasseringa av ein monter på ei utstilling til skildringar av det varme og fuktige klimaet i Kongo – taper omgrepet si kraft.

Det er også andre sider ved denne saka enn vår rasistiske arv som kan forklara kvifor ho fekk den vinklinga og det omfanget som ho gjorde. Den eine er dødsdommane. Eg vil påstå at om to nordmenn var blitt dømde til døden i USA i ei sak med tilsvarande uklare omstende, ville engasjementet vore minst like stort. 

Den andre er det konkrete møtet med det kongolesiske politiske systemet og rettsvesenet, som tydeleg gjorde eit sjokkerande inntrykk på fleire av journalistane som dekte saka. Kongo ligg på 168. plass av 180 land på Transparency International sin korrupsjonsindeks. Vanstyret i Kongo er ei forbanning først og fremst for kongolesarane. Det har samansette årsaker, inkludert vestlege økonomiske interesser. Norske mediefolk var heilt sikkert ikkje gode nok til å forstå og forklara desse, men å vifta med rasisme-kortet i tide og utide mot legitim omtale av kritikkverdige forhold er å gjera det hardt prøvde kongolesiske folket ei bjørneteneste.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Leteaksjon etter ung kvinne i Sandnes

  2. Tvangsvedtak opphevet – rådmannen sa ingenting

  3. Vi følger pinse-hjemfarten

  4. Lagt merke til gult støv i vannkanten i pinsen?

  5. Trafikk­ulykke på E 39 – gravid til sykehus

  6. – Jeg ble utnyttet av Eddi Eidsvåg

  1. Bok
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Joshua French
  5. Tjostolv Moland