Masete barnefilm om udugelige voksne

«The Willoughbys» er verken mørk nok eller frekk nok, til tross for et lovende utgangspunkt.

Publisert: Publisert:

Fire søsken og en katt legger ut på en farefull reise i «The Willoughbys». Det er litt løye, men mest kjedelig.

  • Kine Hult
    Journalist

The Willoughbys

Animasjonsfilm/Familiefilm. Lengde: 97 minutter. Tilgjengelig på Netflix fra 22. april. Aldersgrense: 7 år.

Grade: 3 out of 6

Slitne hjemmeskole-barn trenger en film om at det tross alt kunne vært verre, tenkte de kanskje, de som bestemte seg for å lansere «The Willoughbys» på Netflix denne uka. Dette er en animasjonsfilm om hvordan det kan gå i samfunn uten fungerende barnevern.

Den handler om en familie som på mange måter ser ut til å henge igjen i en svunnen tid. Et snobbete, selvopptatt par presterer å få ikke mindre enn fire barn, til tross for at de verken har tid eller lyst til å ha noe med dem å gjøre. De fire driftige ungene koker så i hop en plan om å gjøre seg selv foreldreløse. Det er for så vidt et lovende premiss for en småfrekk, svart komedie. Likevel er det mye som står i veien for at «The Willoughbys» skal bli akkurat det.

For snilt

Kanskje er en av grunnene den lave aldersgrensen. Man har henvendt seg til et ungt publikum (fra 7 år og oppover), og kanskje tenkt at de må skjermes for de mest morbide sidene ved et konsept hvor ungene tar i bruk kreative løsninger for at foreldrene skal forulykke.

Dessverre er det flere ting som ikke fungere så godt i denne filmatiseringen av Lois Lowrys barnebok. Det verste er kanskje at den klarer å være usedvanlig handlingsmettet og temmelig kjedelig på en gang. Det er fort gjort å begynne å strekke seg etter telefonen når de små, rødhårede hovedpersonene suser av gårde fra den ene scenen til den neste, uten at man helt har fått tak på hvem de er og hva de egentlig driver med. Det kan virke som om regissør Kris Pearn har vært redd for at interessen hos de minste skal dabbe av om det ikke skjer noe absolutt hele tiden. Dette går på bekostning av både stemning og dybde hos karakterene. Det er jammen ikke lett å forstå hva slags folk noen av de involverte er, og siden de stadig sveipes videre til noe annet, er det ikke så lett å bry seg heller.

Les også

100 filmtips for rolige dager

Morsomme stemmer

På den positive siden må det trekkes fram at man har hentet inn et lag habile stemmeskuespillere, som klarer å ivareta de hyppige dryppene av situasjonskomikk på en vellykket måte. Ricky Gervais som forteller – katt og Sean Cullen som de små-creepy Willoughby-tvillingene er langt fra det verste man kunne brukt til dette formålet. Animasjonene er kompetente og detaljrike, og står ikke tilbake for det de får til hos mer meritterte konkurrenter.

Men det er noe merkelig halvgjort og forhastet ved selve historien. Den skaper en følelse av å skynde seg igjennom et fastlagt program som egentlig er litt for langt for den tiden vi har tilgjengelig. Det er lett å miste tråden når alt blir så overfladisk behandlet.

Det er synd, for flere av rollefigurene i «The Willoughbys» kunne ganske sikkert gjort filmen mer interessant om de bare hadde fått mer plass og mer tid. Og det hadde ikke skadet om man hadde skapt mer rom for det morbide og mørke. I stedet endte man altså opp med en film hvor interessen dabber av ganske raskt, og hvor man til slutt ikke er spesielt nysgjerrig på hvordan det heles kommer til å ende.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. SUS og Sandnes kommune begikk en rekke lovbrudd da pasient døde

  2. Julebord? Nå renner avbestillingene inn

  3. Tenkte først «her kan vi jo ikke bo»: – Dette stedet, altså. Her har jeg funnet roen.

  4. Er det eit offentleg ansvar å gi Kurt Nilsen millionlønn til jul?

  5. Sola-spilleren hylles av Herrem: – Helt enormt

  6. Geir Zahl gir tilbake sparepengene fra Kaizers

  1. Netflix
  2. Anmeldelse
  3. TV-anmeldelse
  4. Filmanmeldelse