Mediekommentar: Et økologisk sinnelag

Er det viktig med bøker som forteller fra naturen?

Åshild Garvik Pedersen, ny driftsleder på turisthytta Strandalen, ønsker oss velkommen til Ryfylkeheiene.
  • Janne Stigen Drangsholt
    Janne Stigen Drangsholt
    Forfatter, førsteamanuensis i engelsk, UiS
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Vår tids forhold til naturen er verken enkelt eller preget av ukomplisert glede. For samtidig som vi elsker den, behandler vi den også rimelig dårlig. Både som samfunn og enkeltindivid.

Noe av dette er opplysningstidens feil. I denne perioden ble naturen underlagt forstanden og omformet til en livløs materie menneskene kunne forsyne seg av etter behov. Etter hvert førte en slik forståelse til at natur og kultur ble betraktet som et statisk motsetningspar, noe som i følge filosof Timothy Morton i boken "Ecology without nature" (2007), er hovedgrunnen til at vi ødelegger naturen. Vi betrakter oss selv rett og slett ikke som en del av den.

I 1972 publiserte Gregory Bateson boken "Steps to an ecology of mind" hvor han sørger over nettopp denne villfarelsen om at vi på en eller annen måte står ved siden av naturen. Som Morton påpeker Bateson at problemet i stor grad ligger i våre egne hoder, og sier at den eneste måten vi vil klare å snu ødeleggelsen av planeten på er gjennom å utvikle en "sinnets økologi" ved hjelp av litteratur, kunst, musikk, lek og undring.

Det som skal til er altså å endre måten vi tenker om naturen på – gjennom konkrete så vel som imaginære møter.

Håndbøker i overlevelse

Og akkurat dette siste ser vi faktisk tegn på at en del skribenter tar alvorlig i vår egen tid. I England finnes det for øyeblikket en "naturbok"-bevegelse, og bokhandlere rapporterer sågar om en eksplosiv salgsøkning i denne varierte sjangeren som inneholder alt fra beskrivelser fra konkrete landskap som fjell eller myrland til de som bruker landskapet til å reflektere over – og muligens lege – traumatiske opplevelser. De mest kjente for et norsk publikum er kanskje Helen Macdonalds "H for hauk" (2015) og James Rebanks' "Sauebondens liv" (2016), men det finnes også en mengde andre bøker, som Amy Liptrots natur-biografi "The outrun" (2016) og Robert Macfarlanes nydelige "The old ways" (2012), som utforsker relasjonene mellom landskapet og menneskehjertet og beskriver den lindrende opplevelsen av å vandre på stier som er flere tusen år gamle.

I Norge har vi også bøker som passer inn i denne "naturbok"-kategorien. Aktuelle eksempler er Anne Linn og Andreas Kumano-Ensbys bøker "Postapokalypse nå! Håndbok i overlevelse" (2014), som er "den hakkespettboka du helst vil ha i ryggsekken" når solstormen har slått ut strømnettet eller en terrorhandling har jevnet byen du bor i med jorden, og "Klar deg selv i naturen! En hakkespettbok" (2017), som er rettet mot barn og blant annet lærer dem hva de skal gjøre for å overleve på en øde øy eller når familiens bil bryter sammen midt oppe på snaufjellet.

Ingen av disse to sistnevnte bøkene er særlig meditative, men de inneholder altså en mengde doomsday prepper-aktige råd om hvordan man skal klare seg i situasjoner hvor ikke hjelpen kommer "med én gang du tar opp telefonen og ber om den", og forklarer hvordan man kan gå frem for å bygge en gapahuk av stokker og tau, destillere vann gjennom gress, samt lage kompass av en pinne og noen steiner.

Og de er ikke bare nyttige, men også viktige nettopp fordi de ikke later som forholdet vårt til naturen er bedre enn det er, samtidig som de nettopp gjennom den lekenheten og undringen som Bateson etterspurte i 1972 kan hjelpe flere til å opparbeide seg et aktivt forhold til naturen, noe som i neste omgang kan lede til større forståelse, respekt og – forhåpentligvis – en følelse av gjensidighet.

Å kjenne på langsomheten

Denne sjangeren er dermed viktig på mange ulike vis. Det disse bøkene gjør er å minne oss på at tilstedeværelse i naturen står i kontrast til de fleste andre prinsipper vi lever etter i et moderne samfunn og i en hverdag som er intens og hurtiggående og full av krav og behov. Selv i et samfunn som vårt, hvor vi faktisk har et aktivt forhold til omgivelsene og hvor allemannsrettene sikrer at vi kan ferdes nesten hvor vi ønsker i skog og mark.

De minner oss på at vi søker naturen for å kjenne på langsomheten. Å føle på å være underveis. Å gjenfinne oss selv gjennom å betrakte våre egne fotavtrykk på jordens overflate.

Les også

  1. ANDRE KOMMENTARER FRA SAMME FORFATTER: Derfor er vårens beste komiserie så bra

  2. Mediekommentar: Ikke la drittsekkene vinne

  3. – Uten «Twin Peaks» hadde vi ikke hatt «Sopranos», «Lost» og «The Wire»

Publisert:
  1. Natur
  2. Økologi

Mest lest akkurat nå

  1. – Alt av interiør og inventar var hvitt og ga assosiasjoner til sykehus

  2. Hva skjedde med handlekraften og evnen til å fatte beslutninger?

  3. Stavanger: Planen for vaksinering av de yngste barna er klar

  4. Uavgjort og forlenget spilletid

  5. Kan du stole på strømmåleren din?

  6. - Den mest kunn­skaps­rike vi kjente