DNA: - Gud, kan det gå så langt?

Barne- og ungdomsteateret skildrer den mørke siden av ungdomstiden med forestillingen DNA.

Publisert: Publisert:

Feline Fredrikke Poulsson prøver å snakke fornuft til vennene etter en dramatisk hendelse. Fra venstre: Josephine Hatlestad Kirkham, Helga Sofie Jonsbråten, Cathinka Gullberg og Poulsson. Foto: Jon Ingemundsen

– Jeg håper folk kommer til å tenke: For en sterk historie. Trodde ikke vi kom til å le så mye, da de ser dette stykket, sier regissør Terje Strømdahl.

Barne- og ungdomsteateret (BUT) spiller krim i vinter, krimkomedie for å være presis.

Kraftige røykskyer treffer scenen med styrke. Ut fra røyken kommer svartkledde mennesker kravlende opp fra mørket.

– Han er død.

– Nei.

– Jo.

– På ekte?

– Ja.

– Det var jo bare for løye.

Ekkel makt

Slik begynner stykket DNA. Mørkt, ekkelt og morsomt.

Du blir litt «uggen» av plottet. I den mørke teatersalen tenker man tilbake på barndommen og tenårene, men det er ikke glanstidene som dukker opp.

Stykket omhandler mobbing og gruppepress. Noe de fleste på ett eller annet tidspunkt har vært borti. Enten som mobber, offer eller vitne.

Derfor heves hårene på armene da det går opp for deg hva gjengen på scenen har gjort. Det er vondt å se på handlingen, men det er også spennende å se på hvordan ungdomsgjengen håndterer situasjonen de har havnet i.

Regissør Terje Strømdahl gir tilbakemelding til gjengen etter prøven. Foto: Jon Ingemundsen

Hvordan kan det gå så langt?

Britiske Dennis Kelly skrev forestillingen i 2008 for National Theatre Connections, en årlig ungdomsteaterfestival i London.

En ungdomsgjeng har presset en gutt til å gjøre noe han ikke ville. Det gikk fryktelig galt, nå skal det bare gå verre. Hvordan skal ungdommene redde seg selv?

En ensom gutt sitter på den ene siden av scenen. Han stirrer ut i ingenting.

Det er høy temperatur da detaljer diskuteres mellom medlemmene av ungdomsgjengen. Fra venstre: Jørgen Westermoen, Feline Fredrikke Poulsson og Cathinka Gullberg Nessler. Foto: Jon Ingemundsen

Individet viskes ut, skyld og frykt skaper en felles rasjonalitet som rettferdiggjør de ondeste gjerninger. Vold trumfer alt. De som ønsker å stoppe alt før det bærer helt av sted blir undertrykket og mislykkes.

– Vi er fucked, sier karakteren Leah fra scenen da de skjønner hva som har skjedd.

Regissør Strømdahl mener målet med stykket er at det yngre publikumet skal forstå hvilke konsekvenser mobbing kan få.

– Jeg vil at de skal tenke: Gud, kan det gå så langt?

– Ja, det kan det.

Populære, men ikke snille

Feline Fredrikke Poulsson (15) spiller en av de større rollene i stykket, Leah. Hun er en av «lederne» i ungdomsgjengen.

– Det er ikke en bra gjeng å være i, men de er populære, sier Poulsen om vennene hennes på scenen. – Det er mye krangling.

Poulsson var på ventelisten til BUT lenge før hun kom inn i 7. klasse. Hun har spilt i stykker før, men DNA er annerledes fra det hun har gjort før.

– Det er en mer dyster forestilling enn det jeg er vant til.

Hun trives på teateret og vil gjerne fortsette å stå på scenen.

– Vi får velge mer fritt her. De voksne forstår oss og passer på oss. Jeg liker å holde på med dette.

Jørgen Westermoen og Cathinka Gullberg Nessler prøver å komme seg ut av situasjonen. Foto: Jon Ingemundsen

Slitne og oppløste

Strømdahl har jobbet som skuespiller og regissør i en god stund, men dette er første gang han jobber med så unge skuespillere.

– Det å få unge skuespillere til å uttrykke en undertekst i det de sier kan være vanskelig, denne gjengen greier det.

Strømdahl er imponert over ungdommene. De går på skolen, leser manus, kommer på øving på kvelden og gir alt.

– De er slitne og kan være helt oppløste, men med en gang de får et publikum så skinner de.

Stykket har premiere 23. januar.

LES OGSÅ:

Publisert: