Eckhoffhøyden: En kombinert innretning

BREV TIL KULTUREN: Kjært barn har mange navn, blir det sagt, og det kan nok stemme, men ikke alle er like gode.

Ved foten av Våland ligger et kjært område for Stavangerfolk, og det svarer til flere navn. I gamle tider «Skjævelandstykket», etter tomteeieren som solgte det til kommunen i 1866. Andre, like nøkterne benevnelser finnes, de steds- og topografi-orienterte «Kannikbakken» og «Kannikplatået». En ganske annen innfallsvinkel har vi i det blomstrende «Akropolishøyden», eller «Stavangers Akropolis». Dette er i dag det mest brukte, vi finner det i kommunale dokument, i strategiplanene til teateret og museet, og i avis-spaltene, samt at det brukes på folkemunne.

I en tid hvor postfaktuell framferd har gode levekår, hvor mange bekymrer seg over manglende presisjon i det offentlige ordskiftet, kan det være klokt å se på hvilke ord vi omgir oss med. Språk er en risikabel handling, før du vet ordet av det har klengenavnet klistret seg til deg. Bruker vi det beste navnet på dette identitetsbærende området av byen vår?

Årsaken til vår begeistring for bakkelandet over Kannikbekken, er den ambisiøse kvartetten av bygninger som ble reist der mot slutten av 1800-tallet. Stavanger Theater sto ferdig i 1883, deretter fulgte turnhallen og museet, før teglverkserien i nyrenessansestil ble avsluttet med åpningen av sykehuset i 1897.

Bejublet av samtiden

Disse signalbyggene ble bejublet av samtiden, Lars Oftedal sang deres pris i spaltene til Aftenbladet, og det er vel verdt for oss å huske hvilken tid de ble reist i: Det var krise i økonomien. Stavanger lå nede for telling, men kommunen, godt bemidlede lokale krefter og et friskt Brændevinssamlag, gjorde løftet mulig.

Bygningene ble tegnet av byens eneste arkitekt, en ung sørlending ved navn Hartvig Sverdrup Eckhoff. Eckhoff var født i 1855, han hadde sin utdannelse fra München, og ved siden av å være arkitekt i kommunen, virket han som tegnelærer ved Stavanger Tekniske Aftenskole og Kongsgaard.

Mesterverket hans ble disse fire bygningene, et for kunsten, et for idretten, et for dannelsen, et for helsen. Få har fått prege byen vår med en helhetlig estetisk visjon av dette formatet. Likevel kan vi konstatere at Eckhoff er påfallende lite kjent i dag, og det virker riktig å spørre om mangelen på oppmerksomhet vi viser den stilsikre arkitekten er proporsjonal med innsatsen han la for dagen.

Store endringer

Det er på sin plass å nevne at det vi får øye på i dag, ikke er hva Eckhoff selv la fram i tegningene. Eksteriørt sett er det gamle sykehuset det mest uberørte. De tre andre har gjennomgått en rekke transformasjoner; økonomiske nedgangstider, endringer i stilidealer og ikke minst institusjonenes egne behov, har medført store forandringer.

Teateret ligner ikke mye på Eckhoffs opprinnelige prydbygning, museet har også betydelige feil om man betrakter det med Eckhoffs øyne. Både ornamentikk og en staselig kuppel forsvant da funksjonalismen regjerte under første halvdel av 1900-tallet, og i den umiddelbare etterkrigstiden, da saneringsfeberen brant og reguleringssjefenes brutalisme truet med å radere vekk hele Stavanger, satte noen modernistiske luringer opp det berømte pennalet foran museets vestside. Det er krevende å forstå tenkningen: Vi blokkerer innsynet foran museet, så ingen kan se det.

På tross av disse utslagene av tidsånd og nødvendighet, som ettertiden i hovedsak har dømt som mislykkede, er det likevel grunn til å hevde at den som betrakter «Skjævelandstykket», «Kannikplatået» eller «Akropolishøyden», opplever summen av én arkitekts verk. Tilstrekkelig er bevart til at det kjennes organisk, med en unik appell, både hos folket og blant fagfolk.

Språket

Men så var det språket vårt, da.

Hva skal vi egentlig kalle det?

Det er for tiden knyttet spenning til området, av flere grunner. Teateret råtner på rot og har vokst ut av de prehistoriske kvadratmetrene sine. Museet står foran en ønsket fornyelse. Disse aktørene er i tillegg på frierføtter hos hverandre, det er summing i kulturluften: Samarbeid og synergi?

Fylkeskommunen, som gjester det gamle sykehuset, har ved Marianne Chesak signalisert at de kan tenke seg å flytte ut av Eckhoffs røde murbygg og åpne for en mer folkelig bruk. Noen – deriblant undertegnede – har lansert forslag til anvendelse (se RA, 25/9/18: «Bybevaring er byutvikling.»).

Bevegelsene i samtiden gjør at folk må tenke nytt og godt. Skal vi se på muligheten av å knytte det sterke universitetsmiljøet på Ullandhaug nærmere sentrum? Hva om et fakultet eller to flyttet inn i de gamle sykehuskorridorene. Hva ville da hende med byen vår, med aktiviteten i sentrum, med attraktiviteten, med kulturen, sentrumsnæringen, og ikke minst UiS selv?

Med Eckhoffs øyne

Vi står ved et momentum oppe på Skjævelands jordstykke. Spørsmålet er om vi kan vi se området under ett, både innholdsmessig og estetisk. Til det sistnevnte: Hva om vi så det med Eckhoffs øyne? Moderne arkitekter kjenner verdien av tilbakeføring og mange som arbeider med byutvikling er opptatt av å opprettholde kontakt med fortiden. Kan vi hente fram opprinnelige tegninger og bruke dem som utgangspunkt for visjonene? Kan vi utvikle stedet til en moderne kombinert innretning, for å låne navnet til et kjent og etter hvert utskjelt anlegg for Stavangers beboere i fjerne tider; en kombinert innretning av kultur, dannelse og læring?

Feltet er aktualisert, det har åpnet seg. Det er derfor jeg ønsker å stanse opp ved navnet, fordi vi må ha en god og presis språkbruk.

«Skjævelandsstykket» er sjarmerende, det minner oss på hvor vi kommer fra. Det er historisk presist, men har bare svak gjenklang i dag, og det er vanskelig å finne vektige argumenter for å benytte det annet enn i historisk sammenheng. «Kannikplatået», eller «Kannikbakken», er også sympatisk. Tørt og deskriptivt, presist. Men veldig friskt eller nødvendig kjennes det ikke.

Problematisk

Mest problematisk av de tre eksisterende navnene er likevel «Akropolishøyden»/»Stavangers Akropolis». Jeg har konferert både litteratur og historikere, men det har ikke lyktes meg å finne ut hvor benevnelsen stammer fra. Den eldste referansen jeg har fått forelagt, kommer fra Anders Bærheim og Aftenbladet i 1948.

Uansett opphav: «Akropolishøyden», eller «Stavangers Akropolis», er ikke et navn. Det er en metafor, en analogi. Og vi må vel innrømme: Først og fremst er det en pompøs metafor. Mange vil oppfatte det greske forsøket som selvskrytende, som et uttrykk for den lille manns trang til å kle seg opp i fremmed finstas, altså et uttrykk for underlegenhet. Tromsø; Nordens Paris!

La oss ta en kikk på innholdssiden. «Akropolis» er et sammensatt gresk ord og betyr «høy by». Også her er det betydelig skurring på linjen. «Akropolishøyden» er et leit språklig uhell, vi går i realiteten rundt og sier «Høy by-høyden». Den andre og mer kjente betydningen viser til Akropolis i Aten. Dette er, for å si det enkelt, en borgruin på en høyde. Ingenting av dette passer til signalbyggene ved Vålandsfoten. Ikke er det en ruin, ikke er det demokratiets vugge, ikke er det noen borg, og ikke ligger det på det høyeste punktet, det er det Vålandspibå som gjør.

Trenger ikke jåleri

Dette er situasjonen. En jålete lignelse, et upresist navn, har satt seg i språket og overlevd. Vi må antagelig skylde på egen ignorans og spradebasse-kultur. Vi har ikke sett på navnet, vi har ikke utsatt det for et språkkritisk blikk. Idet visjonene sirkulerer og vi kan stå foran en av de mest spennende byutviklingssakene Stavanger har sett, er det på tide å gjøre det. Ettersom Akropolis-analogien ikke står til eksamen, foreslår jeg i all beskjedenhet et navnebytte.

Vi trenger ikke smykke oss med greske lignelser. Vi klarer oss selv. Vi trenger ikke slå på denne typen stortrommer, det kler oss sjelden. Dessuten er det et fagmenneske vi har glemt å hedre. Han heter Hartvig Sverdrup Eckhoff og preget byen vår som ingen andre. Han ga oss en imponerende bygningskvartett vi er glade i, en kvartett vi forstår som en del av oss selv, en kvartett som kanskje kan få et nytt ansikt som ligner det gamle, og en fornyet bruk. Engwall Pahr-Iversen har sagt det slik: «I motsetning til billedhoggeren Gustav Vigeland, som fylte en park i Oslo med sine skulpturer og fikk sitt navn knyttet til parken, fikk aldri arkitekten Hartvig Sverdrup Eckhoff festet sitt navn til byens akropolis.»

Det kan vi gi ham nå, mannen som preget byen vår og endte sitt liv som stasjonsmester ved Gausel jernbanestasjon.

«Eckoffhøyden», altså.

En moderne kombinert innretning.

Kilder:

Engwall Pahr-Iversen: «Også Stavanger hadde sitt Akropolis», bokstaver.no

Sven Egil Omdal: «Brennevinet ga oss våre skjønneste bygg», Stavanger Aftenblad, 28.12.2002, Stavanger – slik du var, Jæren Forlag 2018

Lars Oftedal, artikler i Stavanger Aftenblad 21.10.1893, 12.09.1897

Inger M.L. Gudmundsson: «Stavangers Akropolis – MUST på Skjævelandsstykket»

Sceneskifte.no