Kunstens bad boy nyter seg selv

Sex, dop og billedkunst var den potente miksen Bjarne Melgaard slo igjennom med på nittitallet. Hva nå?

Denne artikkelen er over fire år gammel

BGE Contemporary Art Project: Bjarne Melgaard, En ost på en sydhavsøy og Chill Out med Kristina Lugn. Maleri, tegning, t.o.m. 17. mars

Sex, dop og billedkunst var den potente miksen Bjarne Melgaard slo igjennom med på nittitallet. Han traff tidsånden etter at den postmodernistiske kunsten på åttitallet hadde kastet akademiske regler på dyngen, og etter at HIV-viruset krevde sine ofre i samme tiår. Her kom en norsk kunstner som skapte kunst av sitt uhemmede homoerotiske begjær, av frykten for Aids, og dens farlige tiltrekning – leken med ilden. Veien lå åpen for Melgaard som internasjonal stjerne, samtidskunstens bad boy.

Med kroppen og kjønnet som omdreiningspunkt lot han objekter, malerier, tegninger og skrift velte fram som en ubrutt seksuell bevissthetsstrøm. Det så vi ikke minst i utstillingen hans i Astrup Fearnley-museet i 1998: med en rå, kaotisk blanding av homoerotisk subkultur og selvbiografiske elementer foretok Melgaard en über-seksualisering av eget liv og omgivelser, som om han brukte alt og alle rundt seg i en uhemmet projisering av eget begjær og egne fantasier. Selvutleverende, for her så vi en kunstner som knauset lenge for Knausgård markerte seg med samme øvelse. Dette ble raskt hans varemerke, kunstens innhold.

Likevel bare tilsynelatende. For Melgaards frie skildring av eget liv og egne fantasier rommer ikke nødvendigvis bare den ærlige selvutleveringen. Det livet vi ser i kunsten hans, virker også sterkt iscenesatt, i en dekonstruksjon av Selvet som viser seg å være en pseudobiografisk maske kunstneren skjuler seg bak. I hele hans maleriproduksjon har vi sett det: et fordampet gravitasjonsfelt, et manglende kompositorisk helhetsgrep, en oppløsning av gripbar kjerne.

LES OGSÅ:

• Bjarne Melgaard mener at en del av samtidskunsten profitterer på å få folk til å føle seg dumme. Selv liker han godt kunst som får ham til å føle ubehag.

Les også

Bjarne Melgaard liker kunst som får ham til å føle ubehag

Billedkunst i HIV-smittens tid: Projiseringen på omgivelsene av egne fantasier og begjær fører lett til en fetisjering av disse, altså en kanalisering av begjæret inn i gjenstander og fenomener som kan fylles med erotisk fantasi, som et mål i seg selv. Her ser jeg en tydelig utvikling; Melgaard glir i kunsten etter hvert inn i en fetisjering av selve frykten for HIV-viruset. Både frykten og dens ultimate erotisering hadde han selv kjent på kroppen gjennom egen livsførsel. Jeg opplever kunsten hans som en selvnytende, dekadent refleks av dette – et kaotisk Wunderkammer, et raritetskabinett uten grenser. Derfor oppfatter jeg store deler av Melgaards kunstnerskap som en iscenesettelse av forestillinger om den romantiske kunstnerpersonligheten som myte. Slikt kan lett ende som navlepilleri.

Er Melgaards nye utstilling i BGE et brudd med dette? Ja, sporet virker ved første øyekast nytt, men det er kun tilsynelatende. Bortsett fra en liten gruppe tegninger består utstillingen av en serie malerier viet den svenske poeten Kristina Lugn. Hos henne har han nok funnet en klangbunn i det tilsynelatende bekjennende, selvutleverende, og kretsingen rundt ensomhet, død og frykten for normaliteten. Men Lugns kanskje viktigste kjennetegn, hennes dikterisk sterke bruk av bitende ironi, finnes der ingen spor av i Melgaards malerier. De består hovedsakelig av typiske Melgaard-figurer og -rekvisitter, framstilt i en uvøren, rask ekspresjonistisk stil. Verken motivene eller maleri-titlene åpner for noen forståelse av Lugns poesi; bildene har lange, jålete, tilsynelatende beskrivende titler, som «Selvportrett etter at Kristina Lugn blir bedratt for nesten tre millioner kroner og får høre at hun aldri har gjort noe for noen». Og «Selvportrett etter å ha fått alle dine personlige eiendeler levert i en søppelpose».

En ekspressiv kraft: Flere av bildene viser en dyktig maler som dels effektivt låner elementer fra kunsthistorien, som f.eks. stil- og motivsitat fra Asger Jorn og diverse andre malere, dels viderefører sin egen, for lengst velprøvde punk-aktige tegneseriestil i de nye bildene. Det ligger åpenbart mye rutine bak disse maleriene, som framstår som en slags designer-ekspresjonisme. Slik er de dyktig malt, og med sine sterke farger og tydelige figurasjoner sitter de godt på galleriets vegger. De fyller rommet med en enkel, ekspressiv kraft.

Men foran disse maleriene kan jeg ikke fri meg fra den tanken at Melgaard bruker Lugn og hennes poesi til å skape seg nok en fetisj, for han virker så opphengt i dette stoffet at han ikke makter å lade motivene med annet enn en nytelse av sin egen, allerede etablerte kunst, i form og innhold. Med Lugns poesi som fetisjobjektet for denne nytelsen. Da blir maleriene til selvportretter som kollapser i kunstnerens egen historie, i en prosess hvor Kristin Lugn reduseres til Melgaards eget speilbilde.

Navlepillingen fortsetter.