Forskuttert sorg med stålkontroll

BOK: Utfordrende når Hanne Ørstaviks redigerer sin egen kjærlighetshistorie til kortroman.

Hanne Ørstavik er aktuell med kortromanen «ti amo». Foto: Oktober

  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Hanne Ørstavik: ti amo. Roman. 93 sider. Oktober.

Dette er en fascinerende fortelling, så drevent kontrollert, velstyrt og dyktig utført som Hanne Ørstavik (1969, debut 1994) kan forme en tekst. I roman etter roman har hun skildret, pirket i, gravd og undersøkt de mangfoldige relasjonene mellom elskende og elskere, og det på måter som gjør det nærliggende å anta at det er kort mellom forfatterens eget liv og det stoffet hun bearbeider.

I årets «ti amo» («jeg elsker deg») er premisset for skrivingen og utgivelsen – og dermed også for leserens tilnærming – uttalt og erklært: Nesten samtidig med at hun gifter seg med den italienske forleggeren og oversetteren m.m. Luigi Spagnol (1961-2020, kalt «du» i romanen) får han en alvorlig kreftdiagnose. Den kan bare ha én utgang, men til «jeg» sin fortvilelse vil ikke «du» snakke om døden og sin egen nært forestående død, eller samtale om hennes emosjonelle usikkerhet for egen del og framtidige liv fra den dagen han dør.

Helt til det siste, egentlig mye lenger enn kreftene holder, er han opptatt av at livet skal leves som før – til det patetiske punktet at han som bestandig også i år vil invitere gjester til nyttårsfest, og som «jeg» og «du» gjør, men bare som en forstillelsens bør han legger på fortelleren, altså sin kone og ektefelleforfatteren, og de innkalte gjestene.

«Virkelighetslitteratur» som betegnelse for skildringer av faktiske personers liv og forhold i romanform, er kanskje en uheldig benevnelse. For samme hvor selvopplevd et stoff er, er det fortellerens versjon av «virkeligheten» slik hun i ettertid ser seg tjent med å framstille den, leseren får se. Hvordan skal da leseren forholde seg til en bok som så til de grader og uttalt handler om forfatterens egne erfaringer fra eget liv som «ti amo» gjør?

Skal man ærbødig bare la seg besnære av forfatterens og emnets alvor, eller får man vær så god melde hvor vellykket det arter seg som skjønnlitteratur, som den romanen boka selv kaller seg – og er det upassende å vurdere og «kritisere» det man får seg presentert? I et forsøk på å gjøre det siste, må det fortelles at «ti amo» er dyktig gjort, så beregnende effektivt og velstyrt som en erfaren, tiljublet skjønnlitterær forfatter som Hanne Ørstavik kan og vil avdekke de to hovedpersonene og forholdet deres.

Sammen med henne hører vi hvordan de to som et mantra gjentar frasen «ti amo» – «jeg elsker deg» til hverandre, men ser ellers hvordan de holder den andre på avstand der de foruten matlaging og løpende pleie og stell av pasienten, driver på med hver sitt i hver sin sfære. Så lenge han kan, fortsetter han å gå på kontoret. Som forfatter nekter hun seg ingenting der hun skildrer hans forfall, lidelser og smerter, hans plager, og inkontinens så det skvetter veggimellom – og som er egnet til å få leseren til å skvette også. 

Men den nærheten og åpenheten hun sier hun savner fra ham, er også fraværende i denne boka uten varme, der hun selv holder på med sitt som før – trener og skriver og reiser på det ene forfatteroppdraget etter det andre, «på jobb». Hun er ikke oppriktig i forholdet deres, viser seg ikke for ham, for eksempel ved aktivt å skjule at det hun skriver på der han holder på å dø, er historien om hans og hennes siste dager sammen mens den ennå pågår, der og da, her og nå. Skrivingen resulterer nettopp i den boka leseren sitter med.

Og hun holder pottetett med at hun på en siste utenlandsturné (til Mexico) var i ferd med å etablere et betatt forhold til guiden sin, A, mens ektemannen var hjemme i Milano og hjelpeløst savnet henne den lille uka hun var borte. Den døende ektefellen ville ikke snakke om døden, og hun vil ikke fortelle om A i Mexico: «jeg ville ikke gå bak ryggen din, jeg vil virkelig ikke det, men jeg skjuler jo allerede døden din for deg, hva er det jeg innbiller meg», skriver hun. 

Så i sum blir «ti amo» en skildring av hans dødsprosess og hennes selvsentrerte gjøren og laden pinefull og pinlig lesning; dessuten romanteknisk problematisk, der forfatteren tilsynelatende vender seg til den andre hovedpersonen, «du», i den teksten som nå heter «ti amo» og han aldri får lese, men som utgis til oss.

Som Ørstavik et sted så treffende skriver om forholdet mellom egen person og skrift: «Romanen er innsiden av livet jeg lever og henter fram stoff i meg fra forskjellige tider og atskilte lag …». Som alt sammen får en leser til å undres om det er så å forstå at litteraturen kommer foran og er mer betydningsfull enn resten av livet, om livet beint fram er å forstå som en kilde med litteratur som et fornemmere formål?

Publisert:
  1. Litteratur
  2. Bøker
  3. Anmeldelse
  4. Bokanmeldelse
  5. Roman

Mest lest akkurat nå

  1. Mann omkom i trafikkulykke på fylkesvei 44

  2. I Ryfyl­ketun­nelen får somme bilfø­rarar plutseleg ein time ekstra i nokre minutt, før klokka hoppar fram att

  3. Simen (26) var ute på en stille kveldstur, da 25 seler kom og omringet båten

  4. Elev testet positivt: 125 elever på Sandnes-skole må koronatestes 17. mai

  5. Alvorlig trafikkuhell mellom lastebil og personbil i Hå

  6. Derfor føles Jåttåvågen så grå og ukoselig