Sammenstøt som slår gnister

KLASSISK MUSIKK: En komet. Et lysende talent. Vår anmelder har mange godord å by på når han vurderer «Nordic Rhapsody», et album fra fiolinist Johan Dalene og pianist Christian Ihle Hadland.

Christian Ihle Hadland og Johan Dalene har levert et flott album med nordisk musikk, mener vår anmelder.

  • Eirik Lodén
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Johan Dalene, fiolin, og Christian Ihle Hadland, klaver: Nordic Rhapsody. Christian Sinding: Suite i gammel stil, op 10. Wilhelm Stenhammar: To sentimentale romanser, op. 28. Jean Sibelius: utdrag fra Seks stykker, op. 79. Carl Nielsen: Romanse i D-dur. Einojuhani Rautavaara: Notturno e Danza. Edvard Grieg: Fiolinsonate nr. 1, op. 8.

Kometen Johan Dalene kom seilende inn fra verdensrommet til hjemlige trakter for å opplyse vår lokale horisont, og han slutter ikke å forbløffe. Bysbarnet Christian Ihle Hadlands lysende talent har vi visst om lenger, men han stråler sterkere for hvert nytt møte. Nå har de to laget plate sammen, og det er et sammenstøt som slår gnister.

Les også

Millionstipend til fiolinist Johan Dalene

Les også

Umulig å forestille seg bedre representanter

For meg er det ingen tvil om hvem de to største komponistene på dette godt gjennomtenkte albumet «Nordic Rhapsody» er: Finnen Jean Sibelius og dansken Carl Nielsen. Men de to er i første rekke symfonikere og er her representert med forholdsvis mindre betydelige saker.

Omvendt med Grieg, som andre musikkelskere enn meg sikkert vil rangere på høyde med de to førnevnte: Han er til gjengjeld på sitt friskeste og mest umiddelbart sjarmfulle i sine to tidlige fiolinsonater, hvorav den første er med her. Faktisk er det de to nordmennene Sinding og Grieg som gir meg aller mest lytterglede på denne platen, når de bare fremføres med den pure spillegleden vi hører her. De som har fulgt resonnementet mitt så langt, vil ikke drømme om å anklage meg for å være sjåvinistisk i min dom.

Det var kanskje like greit for 85-åringen Christian Sinding at han døde i 1941 og slik unnslapp sin venn Hamsuns vanærende etterkrigsskjebne (Sinding ble etter alt å dømme passivt innmeldt i NS etter okkupasjonen, kanskje uten å vite det selv, og i motsetning til Hamsun rakk han ikke å gjøre mer ugagn). Uansett er dette en musikk som overskrider enhver epoke eller ideologi: Albumet starter med en haglskur av forte svarte fiolinnoter, som Dalene gjør om til de letteste snøfnugg, men like fullt med stormens energi og villskap. Ihle Hadland har før spilt inn dette verket med Henning Kraggerud, og derfor er det her særlig interessant å sammenligne. Om Kraggerud har noen ekstra nyanser og en lyttende ettertenksomhet som gjerne kommer med alderen, så er ikke Dalenes mer ungdommelig brusende angrepsvinkel mindre naturlig, og han står ikke noe tilbake i autoritet og overbevisning. Ihle Hadland er som alltid den sympatiske, telepatiske samtalepartner på pianokrakken i to vidt forskjellige tolkninger.

På 1880-tallet ble Sinding i Leipzig gode venner med blant andre Tsjajkovskij, men også med bortfløyne landsmenn som Grieg og Halvorsen. Fra denne tiden forteller den sjenerøse Grieg at de to kameratene spilte for ham «en suite av Sinding i gammel stil, dvs. i Bachs ånd, så dyp og full og rik, så riktig innlevd i den tids følelse, at jeg ikke betenker meg på å kalle den et mesterverk.»

Han trekker linjer til sin egen «Holberg-suite» og tilføyer: «Men Sindings verk gjør fordring på en ganske annen dybde – og har den også i sannhet.» Dette yter full rettferdighet mot Sinding, men Grieg er som vanlig litt vel beskjedent selvutslettende, siden Holberg-suiten er blant hans egne mest slitesterke verk. Hans første fiolinsonate blir uansett også til en sann fryd i denne sam-musiseringen, og at den av våre hjemlige guruer er blitt anklaget for å være noe mindre «nasjonal» enn den påfølgende, er i mine øreganger og hjernevindinger nesten å regne for et pre.

Den stilken som tiltaler meg minst i denne nordiske markblomstbuketten, er svenske Stenhammar, ellers ingen ueffen komponist, og melodiøst er det så det holder, men heller ikke mer enn det. Finske Rautavaara, som døde for snaue fem år siden, var en av de mest vitale av nordiske nåtidskomponister, med en umiskjennelig harmonisk aroma i sin siste fase. Men også denne kunne i et langt liv gå på autopilot og overtid og dessuten få et anstrøk av lettvint «New Age». Uansett er utøvernes komplette lojalitet til det de her fremfører hevet over tvil fra første til siste minutt av dette fremragende albumet.

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. Det er Italias år i år

  2. Flott solodebut

  3. Vellykket fra Jakob Dylan

  4. Slitesterk plate med flotte sanger

  5. En ny vri, og resultatet er nydelig

  6. Vonde historier, men flotte sanger

  1. Plateanmeldelser
  2. Musikk
  3. Klassisk musikk
  4. Christian Ihle Hadland
  5. Johan Eiene