Drapet på Benjamin var et forvarsel

BOK: 10 år før Utøya var det som vi nektet å innse hva det høyreekstreme hatet kan føre til.

I januar var det 20 år siden Benjamin Hermansen ble drept av nynazister på Holmlia i Oslo. Lokalmiljøet markerte dagen med lystenning ved minnesmerket over Benjamin.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Anne Bitsch: Brorskapet. En historie om drapet på Benjamin Hermansen. 377 sider. Gyldendal.

En 15 år gammel gutt går ut i pyjamasbuksa sent på kvelden for å slå av en prat med bestevennen, og blir et tilfeldig offer for tre outsidere på jakt etter noen å plage. Dette er den offisielle historien om Benjamin Hermansen – bekreftet av to domstoler. Anne Bitsch tilbyr en annen historie, der det tilfeldige ved drapet er tatt bort. 

20 år etter at 40.000 mennesker samlet seg til protest mot det første rasistisk motiverte drapet i Norge etter andre verdenskrig og 10 år etter Utøya, har Bitsch skrevet en bok som hun har kalt «Brorskapet» – en snedig tittel, som jeg skal komme tilbake til – men som like gjerne kunne lånt Gabriel Garcia Márquez’: «Beretningen om et varslet mord».

I rettssaken mot Joe Erling Jahr, Ole Nicolai Kvisler og Veronica Andreassen var ekstremismeforskeren Katrine Fangen ekspertvitne. Hun beskrev utviklingen av norske nynazistiske miljøer fra bombene mot 1. mai-toget i 1979 og fram til de grove overfallene på asylmottak og folk med minoritetsbakgrunn gjennom 1990-tallet. Bitsch oppsummerer Fangens vitneforklaring slik: «Drapet på Benjamin Hermansen var ikke tilfeldig. Det var et varslet drap – kulminasjonen av flere tiårs feilslått sosial- og justispolitikk og fellesskapets tendens til å snu det blinde øyet til ekstremismen som gror midt iblant oss.»

Nøyaktig det samme kan stå som oppsummering av hennes egen bok. 

Den første anklagen, som hun belegger på overbevisende måte, er at politiet ikke etterforsket tegn på at drapet var overlagt; at Benjamin Hermansen ikke var noe tilfeldig offer. Teknologiske spor ble oversett fordi politiet ikke hadde innsikt i det gryende digitale ungdomsuniverset, eller ikke brydde seg. 

Dernest argumenterer hun – også det på grundig vis – for at drapet var en forutsigbar konsekvens av systemets seige motvilje mot å erkjenne det åpenbare: At Norge og Oslo fram mot årtusenskiftet hadde fått et betydelig rasisme-problem, som delvis manifesterte seg i organisert ny-nazisme. Drapet på Benjamin var ikke det markante bruddet det ble framstilt som, men et uunngåelig neste trinn når hatet ikke ble forstått og konfrontert på rett vis. Her sviktet både politiet, hjelpeapparatet og domstolene.

Boken er organisert i to deler. Bitsch begynner med et kollektivportrett av de fire ungdommene; drapsofferet og de tre som ble dømt, og av byen tre av dem vokste opp i. Hun beskriver systematisk hvordan de tre havnet utenfor, og de mange forspilte mulighetene til å hente dem inn før det var for sent. 

Det fantes to brorskap i de folketette bydelene fra Groruddalen over Bøler, Lambertseter og Nordstrand til Holmlia: Minoritetsungdommene og deres hvite venner kalte hverandre «bror» og sto sammen mot andre bydeler, samtidig som andre unge samlet seg under gamle faner, uniformerte seg med kvasimilitære effekter og lyttet til eldre nazistiske og rasistiske demagoger som Tore Tvedt, Erik Blücher og Arne Myrdal. Hvert barneran utført av minoritetsungdommer bekreftet deres påstander om hvit overlegenhet og den brune fare.

Samtidig skildrer Bitsch hvor kompleks gruppesolidaritet kan være, som når nynazister, marokkanere og vietnamesere spiller på samme fotball-lag og beskytter hverandre mot utenforstående. Hatet var ikke – og er ikke – uavvendelig.

I andre del beskriver hun drapet og rettssaken, med det uvanlige forbehold at heller ikke hun gjør krav på sannheten. Hun vil bare vise at det finnes en annen versjon enn den som seiret i retten.

Denne åpenheten om hva som er usikkert, og om hvilke dilemmaer hun selv har stått overfor, blir ekstra sterk i et avsluttende kapittel om bokprosjektets spesielle utfordringer, både i kildearbeidet og i de etiske avgjørelsene om hvem som skal navngis, hvilke historier  hun kan stole på og hvem hun bør verne? I debatten om behovet for en Vær Varsom-plakat også for sakprosa har det vært foreslått at forfatterne enkelte ganger bør henge på et slikt metodekapittel. Anne Bitsch viser hvordan det kan gjøres. Denne selvkritiske analysen gjør en sterk bok enda sterkere.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Varg Veum er krimlitteraturens norske helt – nå prøver han seg på et mysterium fra virkeligheten

  2. Eks-stortings­politikar debuterer som for­fattar – vår kritikar er passe nøgd

  3. Rogalands svar på Mr. Bean på verdens ver­ste syden­tur

  4. Krigen var ikke så fredelig som disse bildene viser

  5. Vilt fabu­lerende, over­skudds­preget og under­holdende om Ibsen

  6. Han kjempet for demo­krati, ble feng­slet, tort­urert og havnet i Stav­anger. Diktene hans er vakre!

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Holmlia
  4. Asylmottak
  5. Anne Bitsch