Morsom, sjarmerende og hjertevarm film om livet, døden og meningen med det hele

Pixar gir seg i kast med livets virkelig store spørsmål i «Sjel». Heldigvis er det mer morsomt enn sentimentalt.

Jazzmusikeren Joe er litt uheldig og havner i en slags limbo mellom liv og død. Det gir et nytt perspektiv på både det ene og det andre.

  • Kine Hult
    Kine Hult
    Journalist
Publisert: Publisert:

Sjel

Skuespillere: Jamie Foxx, Tina Fey. Sjanger: Animasjon / Familiefilm. Regi: Pete Docter. Slippes på Disney+ 25. januar.

Grade: 5 out of 6

I den tette skogen av mer eller mindre pregløse animasjonsfilmer om gøyale dyr på forutsigbare eventyr, byr Pixar nok en gang på noe som skiller seg ut og glimter til med litt sårt tiltrengt originalitet.

Hovedpersonen i «Sjel» er læreren Joe, en jazzpianist som brenner for musikken, men som foreløpig ikke har klart å gjøre den til et levebrød. Lett resignert har han slått seg til ro som korpsdirigent for barn med høyst varierende talentnivå, men når døra til en attraktiv jazzklubb åpnes på gløtt, er han ikke vanskelig å be. Han får jobben som pianist for en velrenommert saksofonist, men på vei hjem går det galt: Joe havner på rullebåndet som leder fram mot det hinsidige, noe han på ingen måte er klar for. Han klarer på et vis å rømme fra sin ublide skjebne, og havner ved en feiltakelse på det stedet hvor «uferdige» sjeler klargjøres for et liv på jorden. Takket være en rekke misforståelser blir han oppnevnt som mentor for en spesielt gjenstridig figur, og må vise vedkommende hva som er bra med å være menneske.

Filmen kan lett sees som en kommentar til det karrierejaget mange lar seg rive med av, og travelheten som hindrer oss i å få øye på de fine tingene i hverdagen. Det er med andre ord ikke grensesprengende innsikter som presenteres, men historien som fortelles er likevel såpass original at man aldri faller inn i det plumpe og banale.

Regissør Pete Docter, som også har regissert filmer som «Se opp», «Monsterbedriften» og «Innsiden ut», viser nok en gang sin gode evne til å fortelle historier med flere lag, slik at de appellerer like godt til voksne som til barn. Det er mange som prøver på dette ved å slenge inn en og annen vits myntet på foreldregenerasjonen, men det blir ofte overfladisk og påtatt. Her ivaretas begge grupper på en gjennomført måte, og det er vanskelig å ikke la seg imponere, både av humoren og den underliggende, alvorlige historien.

Skildringene fra mørke jazzklubber og fra travle gater i New York får det utvilsomt til å rykke i reisefoten, og filmen har blitt utstyrt med forbilledlig god musikk. Det største høydepunktet er imidlertid hovedpersonen, som i sin streben etter å oppnå drømmene sine glemmer å legge merke til annet enn seg selv. Det er lett å skildre selvopptatte mennesker som usympatiske, men her gjør filmskaperne det motsatte: Joe er lett å like og lett å identifisere seg med, og da treffer det mye nærmere hjertet når han omsider får øynene opp for det som virkelig betyr noe i tilværelsen.

Publisert:
  1. Filmanmeldelse
  2. Anmeldelse
  3. Film

Mest lest akkurat nå

  1. Over natten ble denne grusbanen til en perfekt isflate. Hvem som har laget den er et mysterium

  2. Folkehelse­instituttet bommet kraftig på smitte­tall i julen

  3. Ber folk slutte med «smitte-shaming»: - Gapestokken ble faktisk avskaffet for mange år siden i Norge

  4. Fine skiforhold i Sirdal, men ekstrem­kulde ødelegger idyllen

  5. Går inn for å forlenge smitte­vern­tiltakene i Stavanger til 8. februar: - Situasjonen er fortsatt svært alvorlig

  6. Han blir leder for FNB Rogaland