Hvem er ikke i slekt med Harald Hårfagre?

BOK: Genetikerne heller kaldt vann i blodet på alle som tror at de tilhører en overlegen rase, eller en rase i det hele tatt.

  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Genetikeren Adam Rutherford har skrevet en bok der han snakker ned genenes betydning.

Grade: 4 out of 6

Adam Rutherford: Hvordan snakke med en rasist? Hva genene kan (og ikke kan) fortelle oss om forskjellen på folk. Oversatt av Einar Blomgren. 208 sider. Cappelen Damm.

Sigval Bergesen var stolt over å kunne føre sin ætt tilbake til Harald Hårfagre. Hadde han kunnet sette seg inn i vår tids kunnskap om arv og gener, ville han skuffet måtte registrere at alle nordmenn, ja alle av europeisk avstamning, vil kunne si det samme. Følger vi våre familiebånd 1100 år tilbake, har vi alle over en trillion forfedre, langt flere enn alle mennesker som har levd. Blant denne trillionen er garantert seierherren fra slaget i Hafrsfjord. Ikke noe å skryte av, med andre ord.

En blanding av hverandre

Deprimerende må det også være for samtlige nazister og antisemitter å bli fortalt at de alle sammen er etterkommere av jøder. Kort fortalt, som Adam Rutherford gjør i sin nye bok, er vi alle blandinger av hverandre. Jakten på renhet, den hvite eller den nasjonale, er fåfengt. Menneskene har flyttet seg til alle tider og blandet gener med andre. Rasistene har et håpløst prosjekt, som bare kan holdes i live så lenge de nekter å ta til seg kunnskap om hvem de er, og hvem de kommer fra.

Black Lives Matter-bevegelsen spredte seg til mange land, her fra Montreal, Canada, i juni i fjor. Foto: Graham Hughes / The Canadian Press

Det er denne kunnskapen den britiske genetikeren og forfatteren Adam Rutherford nå sprer i store opplag, og det gjør han ved å sette opp noen utbredte myter mot hva forskningen i dag vet. Denne sammenstillingen kommer mytene dårlig ut av. Selv om ingen hvit mann har vunnet OL-gull i 100 meter sprint siden 1980 (da USA boikottet lekene), har ikke svarte en genetisk legning for høy fart. Selv om mange jøder er rike, eller gode til å spille fiolin, finnes det ikke noe i deres genetiske struktur som gjør dem bedre egnet til å være forretningsfolk eller musikere.

Genetisk sett er det større forskjell på kvinner og menn enn det er på svarte og hvite menn

Rasisme overalt

Rutherfords utgangspunkt er at raser faktisk finnes. Ikke biologisk, men som sosiale konstruksjoner. Og fordi vi tenker i rasetermer, handler vi deretter – med de store problemene det medfører. Rasismen er overalt. Noen ganger er den grotesk og voldelig, andre ganger subtil og vanskelig å oppdage. De færreste kan si seg fri for rasistiske tanker eller fordommer. Rasismen er også farlig, fordi den blir en politisk kraft når grupper av mennesker føler at deres posisjon er truet, eller når deres håp blir slukket. Da er det lett å mobilisere mot «de andre», og gjøre dem til selve trusselen. Derfor er det viktig å føre en kontinuerlig debatt om det faktiske fundamentet for oppfatninger vi har av grupper av andre mennesker. Rutherford gjør et godt forsøk i denne lille håndboken, beregnet på dem som vil gå i dialog ikke bare med rasistene, men også med sine egne oppfatninger. 

Rasebegrepet ble viktig i kolonitiden og er blitt brukt siden, men ingen har klart å finne en allment akseptert definisjon på hva en rase er. Genetikken «nekter å rette seg etter disse kunstige og overfladiske kategoriene», skriver Rutherford. Oppfatningen av at svart eller hvit hud skiller menneskene i ulike raser, kollapser allerede ved det faktum at genetisk sett er det større forskjell på kvinner og menn enn det er på svarte og hvite menn.

Genetikken en vrien nøtt

Genetikken er i det hele tatt en vrien nøtt for rasistene. Rutherford viser at den som forsøker å forene de tre begrepene genetikk, rase og intelligens vil finne at de ikke overlapper hverandre på noen informativ måte. Det finnes riktignok store variasjoner i gjennomsnittlige IQ-skåringer mellom folkegrupper, land og kontinent, men forklaringen må søkes i kulturelle og økonomiske forhold, ikke i genene.

«Det kan virke rart at en genetiker skulle ønske å tone ned genenes betydning, men faktum er at vi er sosiale vesener som har lempet så mye av vår atferd fra den kroppslige maskinvaren over på den kulturelle programvare, og ingen steder er dette tydeligere enn i intelligensen», skriver han.

Mens størsteparten av boken er lett tilgjengelig også for dem som ikke har brukt sin intelligens til nærstudier av dna-molekyler, alleler, MC1R-genet eller for den saks skyld SLC24A5 eller OCA2, har teksten likevel litt for mange innslag av teknisk art. Rutherford burde valgt enda tydeligere, og siktet mot de mange som gjerne vil bygge sin argumentasjon på etablert vitenskap, uten selv å måtte kunne vitenskapens ofte svært kompliserte språk.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Denne gang er han best når han er kort. Veldig kort

  2. «Homeland» på speed

  3. Denne debutanten håper jeg å se mer til!

  4. Fra biografiske ekko til dikterisk lek

  5. Suksessforfattaren prøver noko heilt nytt i sin nyaste roman

  6. Glimrande bok om tyske soldatar i Norge under krigen

  1. Bokanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Bokanmeldelse
  4. Sakprosa
  5. Genetikk