Sandnes kunstforening: Maleriet springer deg i møte

Mona Orstad Hansens utstilling i Sandnes kunstforening møter meg først i gangen, vinker meg videre inn, før jeg runder hjørnet og står foran en åpenbaring av kunstnerisk styrke, skriver kunstkritiker Trond Borgen.

Publisert: Publisert:

Mona Orstad Hansen, «Skisser til veggarbeid», akryl på upreparert lerret, MDF, tre og collage Foto: Trond Borgen

  • Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Mona Orstad Hansen, «En tematisk vinkling er å ta utgangspunkt i arkitekturen I», akryl på upreparert lerret Foto: Trond Borgen

Grade: 5 out of 6

UTSTILLING: Sandnes kunstforening: Mona Orstad Hansen, Skisser til veggarbeid, maleri, installasjon. T.o.m. 9. juni

Noen ganger treffer en utstilling meg umiddelbart, fordi så mange brikker faller på plass der og da, idet jeg trer inn i utstillingssalen. Mona Orstad Hansens utstilling i Sandnes kunstforening er en slik: jeg møter først et maleri i gangen, som vinker meg videre inn, så runder jeg hjørnet og står foran en åpenbaring av kunstnerisk styrke.

Faktisk går jeg rett inn i et totalkunstverk som er består av to store malerier og to vegginstallasjoner, i en flott og stringent regi av gallerirommet. Hvert arbeid står på egne bein men er også med i en balanse hvor hver enkel del er nødvendig for helheten. Det er denne gleden ved å oppdage fruktene av en kunstners langvarige arbeid med maleriet som noe langt mer enn kun farger på en flate, som gjør dette til en umiddelbart sterk og oppløftende opplevelse for meg.

Renheten

Orstad Hansen borer seg inn i modernismens renhetsideal, klarest uttrykt i Clement Greenbergs teori om den abstrakte ekspresjonismen (1960), der han sa at utfordringen besto i " å utelukke fra hver kunstform alle de virkningene som kunne tenkes lånt fra eller tilhørte en hvilken som annen kunstforms medium». For maleriet var det flatheten som var det særegne, og derfor måtte det modernistiske maleriet konsentrere seg om sin flathet, mente Greenberg. Men renhetsidealet hans fikk ikke stå i fred særlig lenge; 60-tallet brakte opprør mot dette fra ulikt hold – alt fra popkunstens bruk av motiv fra trivialkulturen til Eva Hesses lekne nesepek mot Greenberg i kunstverk som verken var maleri eller skulptur, men noe midt imellom.

Med en asketisk bruk av kun et par farger i hvert maleri trekker Orstad Hansen perspektivene tilbake til klassisk modernisme; de er nonfigurative med fargefelt og striper og har en stram komposisjon. Men likevel ikke, for dette er nesten som å se Mondrian-motiver, med sine horisontale og vertikale linjer, i ferd med å forvandles til noe ganske annet.

Ubehandlet lerret

For bildene er malt på ubehandlet lerret, komposisjonen virker skakk, og maling renner nedover, som om bildene er i full oppløsning. De rommer følgelig flere former for den urenheten Greenberg prøvde å bannlyse fra maleriet. Også i innhold avviker de fra dette renhetsidealet, for motivene åpner og lukker seg i et dynamisk spill av for- og bakgrunn, stengsler og dype vyer. Maleriets flatekarakter er avløst av et imponerende romlig spill med konstruktivistiske elementer som minner om arkitekturens verden. Så heter da også to av bildene «En tematisk vinkling er å ta utgangspunkt i arkitekturen» – et signal om at Orstad Hansen bruker maleriet som et kritisk analyseverktøy for dets spesielle posisjon i rommet.

Tredimensjonalt

Denne romligheten trekker så Orstad Hansen direkte ut i salen i utstillingens hovedverk, «Skisser til veggarbeid», hvor hun bygger ut maleriet tredimensjonalt, bl.a. ved hjelp av lister, spiler og løsthengende lerretsbiter. Uttrykket er dobbelt: dels kan det virke som om maleriet er ustøtt og skjørt og trenger et utvendig støttesystem, omtrent som de gotiske katedralenes strebebuer og -pilarer. Dels er det maleriet som ikke lenger er tilfreds med sin stille plass på veggen, og som strekker seg utover i gallerirommet for å erobre det på nye måter. Det er maleriet som springer deg i møte, der det opp i seg elementer fra skulptur, scenografi og arkitektur. På neste vegg har Orstad Hansen plassert tredimensjonale fragmenter til «Skisser til veggarbeid», et enkelt balanseresultat av et omfattende konseptuelt of fysisk arbeid.

Stille fryd

I dette rommet står jeg med en stille fryd og gleder meg over at det fra ateliermiljøet på Tou Scene kommer en kunst som så flott makter å forene de konseptuelle, abstrakte kvalitetene med de materielle, fysiske. Det er sjelden vare. Galleriets hvite kube rommer en nærmest perfekt kunstnerisk balanse; i den spenner Orstad Hansen en bue gjennom modernismen og helt tilbake til renessansen: jeg tenker på Albertis ord fra 1430-tallet om skjønnhet som «en harmoni mellom alle deler over alt hvor den viser seg, satt sammen med en slik proporsjon og sammenheng at intet kan føyes til, trekkes fra eller endres, uten at det forringes».

LES OGSÅ:

Publisert:

Les også

  1. – Vi gjorde et kupp da vi kjøpte huset. Det var ingen andre som ville ha det

  2. LES OGSÅ: Sandnes kulturhus lokker med 60-talls nostalgi og unge stemmer

  3. LES OGSÅ: En perlerekke av gode utstillinger

  4. LES OGSÅ: Kunst som dekker fire milliarder år - og ser framover

  5. Kunsten å lage kunst

Mest lest akkurat nå

  1. Smitteutbruddet i Haugesund: - Involverer flere hundre mennesker

  2. Ektemannen Artur leter på 11. dagen etter sin kone, Elizbieta

  3. Seilbåt kan bli solgt som hittegods

  4. Gjedebo-millioner til Innovation Dock - starter opp i Sandnes

  5. Tre nye smittetilfeller i Sandnes siste døgn - knyttet til Polen og Hurtigruten

  6. Stavanger-kvinne blir tidenes yngste deltakar i «Mesternes mester»

  1. Kunst
  2. Utstilling
  3. Billedkunst
  4. Trond Borgen