Et mesterverk fra 79-åringen

Etter to plater med Sinatra-sanger og et trippelalbum med mer av samme sort, var det på høy tid at nobelprisvinneren skrev noe selv.

Publisert: Publisert:

Bob Dylan under en opptreden i Los Angeles i 2012. Foto: Chris Pizzello/Scanpix

  • Geir Flatøe
    Journalist
Grade: 6 out of 6

Bob Dylan: «Rough and rowdy ways» (Sony)

Det gjør Bob Dylan nå, åtte år etter «Tempest». Han fortsetter trenden derfra med å fatte seg i langhet. Tittelkuttet fra «Tempest» på nesten 14 minutter blir slått med tre minutter av «Murder most foul».

De fleste av de ti kuttene passerer seks minutter. Tidvis kan det minne mer om meditasjon enn sanger. Som lytter glir du med i strømmen av ord.

Dylan åpner med «I contain multitudes». Han beskriver sangen som a stream of consciousness, en fri strøm av tanker, assosiasjoner, inntrykk og følelser. Men også som et maleri du må ta noen skritt tilbake for å få et inntrykk av. Dylans store, nei, enorme kunststykke er at han får det til å fungere. Bedre enn noen annen musiker.

I'm just like Anne Frank, like Indiana Jones

And them British bad boys, The Rolling Stones

I go right to the edge, I go right to the end

I go right where all things lost are made good again

Menneskeheten sårbarhet opptar ham også: I sleep with life and death in the same bed, synger Dylan om oss alle.

«False prophet» er en saktegående blues, en av hans bedre av det slaget. I ain't no false prophet, I just know what I know.

«My own version of you» er blant sangene som bare går og går. Hadde du puttet på en fele, ville det smakt av «Desire»-tiden. Teksten er en underlig blanding av diverse referanser og Frankenstein-fantasier.

Hver gang jeg setter på «I've made up my mind to give myself to you», ser jeg automatisk etter mobiltelefonen. Måtte de absolutt lage Iphone-lyder? Ellers er det en vakker kjærlighetssang, som på Cohen-vis kan handle like mye om Gud som om en kvinne.

«Black rider» er nesten selvutslettende stillferdig, så vi trenger at Dylan trekker i gang bluesbandet på «Goodbye Jimmy Reed». Reed var en banebrytende bluesmusiker som døde 50 år gammel i 1976. Er det noen som kan sin musikkhistorie, er det Dylan.

Han mumler ikke, men synger her så rent han kan. Samtidig er det lett å høre at stemmen er slitt etter 79 år, som i starten på vakre «Mother of muses». Men hva gjør det? Det er ikke stemmen som har plassert ham på tronen.

Rubicon var elva som Cæsar krysset og startet en borgerkrig. Nå er det Dylans tur i «Crossing the Rubicon», den tredje og siste bluesen her. Fin, den også.

«Key West (Philosopher pirate)» er en myk meditasjon over liv og dø. Vakkert fra ende til annen.

Da står vi igjen med «Murder most foul», en 17 minutter lang avslutning om drapet på John F. Kennedy i 1963:

Good day to be livin' and a good day to die

Being led to the slaughter like a sacrificial lamb

Dylan konkluderer ikke med annet enn at drapet var en nøye planlagt handling. En tryllekunst på høylys dag, foran tusenvis av mennesker som ikke så hva som skjedde. Etter hvert glir han over referanser til film og musikk. Albumets bauta.

Bandet består av Charlie Sexton, Bob Britt, Tony Garnier, Matt Chamberlain og Donnie Herron. I tillegg får vi innhopp av Blake Mills, Benmont Tench, Alan Pasqua, Fiona Apple og Tommy Rhodes.

Det må føles rart for en artist som har vært på en Never Ending Tour siden 1988 med rundt 100 konserter i året, å sitte koronafast hjemme i Malibu. Det får bli en trøst at han for første gang toppet den amerikanske Billboard-lista. Utrolig nok med milelange «Murder most foul».

Beste spor: Alle.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Fjellklatrere hentet av redningshelikopter

  2. Mamma Ingebrigtsen ble forferdet over Jakobs løp: – Han er tross alt 20 år i dag og må få bestemme selv

  3. Ny E18 ved Larvik kostet 5,2 mrd. kroner. På veien forsvant avkjøringen til byen.

  4. To smittet av koronavirus i Randaberg

  5. – Hurtigruten er selve symbolet på det nye Norge: Luksus på øvre dekk, fattigdom og frykt hos de som driver maskineriet

  6. 200 kilo poteter, 200 kilo skinke, 14 bokser eplemos og drøye 50 kilo mel går med når det skal lages komlemiddag i USA

  1. Anmeldelse
  2. Plateanmeldelse