Gigantisk nedtur fra storselgeren

KRIM: Første bud for krimlesere: Ikke la deg lure av folk som finner en ny krimdronning eller Nordens beste eller en ny Stephen King.

Publisert:

Yrsa er en meget ujevn forfatter, mener vår anmelder. Årets «Dukken» er det svakeste han har lest av henne. Foto: Kristinn Ingvarsson / EOS 5D Mark II

Tarald Aano
Redaktør

Grade: 2 out of 6 stars

Yrsa Sigurdardottir: Dukken. Oversatt av Barbro E. Lundberg. 436 sider. Kagge forlag.

Islandske Yrsa forvirrer meg. På sitt beste skriver hun nifs utkantkrim, på sitt mest ambisiøse blir hun jabbete og baktung. Da hjelper det ingenting at forlaget siterer Adresseavisen som påstår at hun er «Nordens beste krimforfatter», at baksiden er fylt av sitater fra The Independent (« ... like god som Stephen King ...»), Peter James (« ... en av de mest spennende stemmene ...») og Karin Slaughter « ... en strålende forfatter ...»).

De tar feil.

Yrsa er fryktelig ujevn. Fjorårets «Galgen» var bra, men årsferske «Dukken» er det svakeste hun har levert.

Brukbar idé

Historien kan synes spennende nok, på typisk Yrsa-vis: En gammel dukke fiskes opp fra havet, helt tilfeldig, og ganske snart dør kvinnen som tok den med seg hjem. Noen år senere dukker det opp rester av mennesker samme sted, og ganske snart blir dukken en slags mystisk gjennomgangsfigur i uløste drapsgåter, brutale barnevernshistorier, dopmiljøer og etter hvert også nye mord.

Dette sender Yrsas helter og antihelter, politifolk og sosionomer, inn i nye gåter, nye teorier, nye nedturer, nye løsninger. Og som vanlig: Folkene hennes funker godt, de kaver med privatliv og faglige ambisjoner, de er hverandres elskere og rivaler, de er akkurat som krimromanfigurer skal være – verken mer eller mindre. Utgangspunktet er altså bra; en finurlig gåte og et solid persongalleri.

Spenning?

Verre er det når Yrsa ruller ut historien sin. Første kapittel avsluttes lik: «Døren gikk sakte opp, og hun syntes nesten at dukken i badekaret gliste da Disa oppfattet hvem som sto i døråpningen. Dette var hun ikke forberedt på.»

I kapittelet etter, fem år senere, leser vi følgende: «Abby vendte seg mot teltåpningen og stirret på den uklare konturen av Lenny (...) Det var da det gikk opp for Abby. Det var slett ikke Lenny. Det var en helt annen mann.»

Altså: Med elleve siders mellomrom presterer hun å skrive nesten identiske scener der kvinner åpner dører/teltåpning, blir sjokkert over hvem de møter, og deretter drept. Det er i beste fall ikke særlig oppfinnsomt.

Rotete og slapp

Dessverre er det bare begynnelsen på en ganske rotete fortelling der slapt språk fyller kapittel etter kapittel. Side opp og side ned får vi skildringer av mennesker som verken er interessante eller viktige. Hvis vi skal vite at en kvinne er laktoseintolerant, må det være enten fordi det skal vise seg å være relevant – eller fordi det gir henne en personlighet, en karakter, en dybde. Men Yrsa pøser på med sånne opplysninger om alle, uten at det betyr noe, uten at de blir mer levende for oss, og uten at opplysningen plukkes opp og brukes senere. Hvorfor skal jeg bruke tid på å lese hvordan folk holder mobiltelefonen når de jogger?

Yrsa, og forlaget hennes, klarer altså ikke å skille mellom stort og smått, viktig og uviktig, poengtert og bagatellmessig, og det preger hele denne romanen. Vi får nemlig ikke bare detaljer som er totalt uvesentlige. Vi får også lange partier som gjenforteller det som burde vært skildret. Leserne burde fått være med inn i historien, i stedet gjengir Yrsa hendelser på en nesten ungdomsskoleaktig «og så skjedde ditt, og så skjedde datt»-aktig måte.

Lettvint

Yrsa tyr altså til lettvinte løsninger når hun møter motstand. Hun burde jobbe seg gjennom materialet en gang til, endevendt det, strøket alt hun ikke trenger (en god del), skrevet om igjen det som blir kjedelig (ganske mye). I stedet gir hun oss uinspirerte skriveøvelser uten trøkk, uten preg.

Verst blir det mot slutten, når alt nokså plutselig faller på plass. Da lar hun ikke leseren oppdage hva som skjer, hun inviterer oss ikke til å følge etterforskningen helt i mål, hun gir oss ingen aha-opplevelser. Hun lager heller en fullstendig unødvendig date der politimannen og sosionomen tømmer vinflasker og snakker seg gjennom saken. Det vil si: Han forteller henne, langdrygt så det holder, hvordan det hele henger sammen, hvem som gjorde hva og hvordan og når og hvorfor og alt hun (og vi) lurer på.

Avslutningen framstår som en gigantisk resignasjon fra forfatterens side: Denne historien hadde jeg ikke styring på, men det var nå slik jeg hadde tenkt det skulle henge sammen, værsågodogsorry.

Publisert: