Godlyden fra 70-tallet som terapi

Eric D. Johnson ville skrive en plate om steder, men endte opp med sanger om personer.

Publisert: Publisert:

Fruit Bats er prosjektet til Eric D. Johnson fra Chicago. Foto: Annie Beady

Grade: 5 out of 6 stars

Fruit Bats: «Gold past life» (Merge/Playground)

Eric D. Johnsons bandprosjekt Fruit Bats har siden debuten i 2001 levert mye bra. Gjennombruddet burde kommet med andrealbumet «Mouthfulls» i 2003, men det har latt vente på seg.

Han er lei av å ha det han kaller et kultband, og nå forsøker han en ny vri. Johnson lar keyboardet få større plass, og han trekker inn en rekke gjester som Trevor Beld Jimenez, Neal Casal, Meg Duffy, Greta Morgan og Tim Ramsey.

Han kaster loss med et sakte piano på «The bottom of it», før kuttet setter kurs mot feelgood-land. Der blir vi værende på tittelkuttet «Gold past life», selv om sangen handler om at det ikke nytter å drømme om fortiden: You know you're never gonna feel as right than in your gold past life.

Samtidig er det retro det handler idet et Bee Gees-aktig falsettrefreng bringer oss tilbake til 1977. Selve verset er Paul McCartney-tilbakelent fra samme tid, og blandingen gjør sangen til et høydepunkt. Ren plyndring av fortiden, men gjort med stil.

De to siste utgivelsene fra Johnson, «Absolute loser» og en under navnet EDJ, har vært trøstemusikk forårsaket av død, savn og angst skapt av det politiske klimaet. Nå avslutter han denne løselige terapi-trilogien med et forsøk på å akseptere livet som det er.

Som han synger i akustiske «Ocean»:

A bit blue

Kind of tired

But not broken

Og i nevnte «The bottom of it», en sang om at små seire også teller:

You found yourself, man

And that's something

Livet er kanskje kjipt, men det er hva vi har. Vi har klart oss så langt, og vi stopper ikke nå.

Johnson nevner gjerne radiopopen fra 70-tallet som en vesentlig inspirasjonskilde, og akkurat det er en musikkstil som har fått ny vind i seilene.

Bare tenk på den ferske platen til Bruce Springsteen, på de to «Guardians of the Galaxy»-filmene og på ganske mange plater fra de par siste årene – fra hardrocken til Rival Sons og Cats in Space til den myke Laurel Canyon-lyden til Drugdealer og Jonathan Wilson.

Johnson var med i The Shins i fire år, og han var produsent på soloalbumet til Nina Persson fra The Cardigans. Du kan godt kalle platen for folkrock, men han har pop i blodet og 70-tallets McCartney i hodet.

Foto: Annie Beady

Produsent er Thom Monahan (Neko Case, Peter Bjorn & John, Devendra Banhart), mens Josh Adams, David Dawda, Josh Mease og Johnson selv er grunnstammen i Fruit Bats anno 2019. Neste år kan han ha snudd rundt på dette.

«The bottom of it», «Gold past life» og «Ocean» er på den første halvdel av platen. Der er også friske «Drawn away» med sin oooo-koring og en aldri så liten gitarsolo en sang å merke seg.

Det samme gjelder i høyeste grad «Cazadera» der starten minner om John Lennons «Mother» fra 1970.

Midtveis flyter sangene mer sammen og tankene begynner å vandre, selv om «Your dead grandfather» og «A lingering love» er fine spor med en lyd som bringer deg tilbake til den gang Fleetwood Mac var verdens mestselgende band.

Deretter går det ikke lang tid før jeg fanges inn av de vakre pianopartiene på «Barely living room» og hektes fast av kassegitaren med godlyd i bakgrunnen på «Mandy from Mohawk (Wherever you may be)».

«Dream would breathe» er mer på det jevne, før «Two babies in Michigan» blir en fin slutt på en fin plate.

Det hadde vært hyggelig om 43-åringen fra Chicago hadde nådd langt ut med musikken denne gang.

Beste spor: «Gold past life», «Cazadera», «Ocean», «Bare living room», «Mandy from Mohawk (Wherever you may be)».

Publisert: