Ikke P1-bra, kanskje, men du vett...

KONSERTANMELDELSE: Hvor gale kunne det egentlig går når Sigvart Dagsland og Bjørn Eidsvåg skulle synge sine P1-bannlyste sanger/låder?

Publisert: Publisert:

Sigvart Dagsland og Bjørn Eidsvåg demonstrerer pappaklemmen under lørdagens konsert. Foto: Pål Christensen

  1. Leserne mener
Grade: 5 of 6 stars

Bjørn Eidsvåg/Sigvart Dagsland, Stavanger konserthus, lørdag kveld, utsolgt. Band: Torjus Vierli, Kjetil Steensnæs, David Wallumrød, Bjørn Holm og Anders Engen.

Spoiler: Ikkje så gale!

Konserten ble i form akkurat som den måtte bli. Mine, dine og våre, du er med meg, så er jeg med deg, litt inn og ut og en voldsom begeistring for hinandens åndsverk. Og de har saktens et og annet godt åndsverk å bjuda på disse to. Sammen har de dekket alle krinker og de fleste kroker av livet og følelseslivet til vanlige folk, det meste av himmel-jord-aksen og noen innslag av alt fra svensk/norsk erotika til hyllester til smått fallerte fredsprisvinnere.

Sigvart har en stemme som ikke mange andre. Han har røst, en sånn som jaffal i teorien kan synge et utdrag av telefonkatalogen for inngangspenger og tilhørende applaus. Eidsvåg har, omtrent siden krigen, hatt en forbløffende evne til å skrive sanger som treffer (ikke P1, altså, men andre folk), både melodisk og tematisk, og han har en formidlingsevne som ikke bare ligger i stemmebåndene og de omkringliggende områdene, men i hele fyren. Eidsvåg synger «ein sang». Sigvart «tar en låd». Eidsvågs armer går som hjulvisper når han blir duvende engasjert. Sigvarts venstrearm løftes mot taket når det drar seg til.

Bjørn Eidsvåg Foto: Pål Christensen

De er sterke på hver sitt felt, og de fletter alt dette sammen til en aldeles finfin konsert. En god del av æren skal bandet ha. Bandet...ahhhh...Hele Bønnas fabelaktige band, en gjeng som har gjort musikalsk måtehold til en kunstform. De spiller lite, men riktig, Tilbakeholdt, men intenst. Er par steder eksploderer de. De er forsterket med Sigvarts høye hånd, tangentrytter Torjus Vierli. Han er heller ikke utprega sjid-ringe. Høy, høy klasse på den gjengen.

Eg ser, du ser, alle ser

De åpner med «Alt eg ser», en ny, fells sang/låd, den som P1 altså har aldersdiskriminert på det groveste. Sigvart trekker uuuut vokalene, Bjørn kapper dem. Det låter godt. Ikke P1-godt, men finfint for oss enkle vestlendinger. «De umulige» har mistet litt av sin originaldramatikk, men den har fått en ny, mjuk omsorg av bandet. 5.15 ut i konserten er det tilløp til allsang. Eidsvåg takker for seg, og i forfjamselsen introduserer Sigvart «en steingammel sang om et evig tema» (det heter «låd», Sigvart, «låd»), og synger en moll-stemt «Naken Hud», også den behandlet med andakt og kløkt av bandet. «Verden vil bedras», kanskje den mest eidsvågske av Sigvarts låder, fortsetter i samme spor, det samme gjør «Elske du meg», der Gunnar Roalkvams evige tekst pakkes inn i et tåligt og flott tonefølge. Ikke P1-flott, kanskje, men jeg likte det.

Nevnte vi at Sigvart synger voldsomt godt? Ja, vel.

Sigvart Dagsland Foto: Pål Christensen

Inn med rockepresten, opp med tempoet og «Ingen vei tilbake», som svinger som bare det. «Tapte gyldne stunder» er Eidsvåg i nærheten av sitt aller beste. Nesten P1-nivå. Nesten. En klok, menneskelig, sår og gjenkjennbar tekst, framført med en slags alvorlig letthet. 1988 er sterkt representert, men bandet har ommøblert «Vertigo», og den sklir ut i noen herlige omganger blues-solo-runder.

Nevnte vi at bandet var bra? Ja, vel.

NM i lavkrikelighet

Bandet tar ut litt avspasering, Sigvart setter seg ved flygelet, de får rista av seg Robert Johnson-musikken, Eidsvåg avlyser helvete og de synger «Se meg», en annen liten perle fra Eidsvågs katalog. I den avdelingen som mest minner om et NM i lavkrikelighet, synger en flygelspillende Solo-Sigvart «Det er makt i de foldede hender». Som presten påpeker, ingen - ingen! - synger den som Stokkas store sønn.

Eidsvåg følger opp med sin egen kassegitarbaserte bønn, skrevet for et år siden, i livets motvind, en intens bønn om det ikke kan snu snart og bli greit igjen. Sigvart kontrer med Eidsvågs tilårskomne «Klovner», «Stemme for de stemmeløse» og «Sangen om gleden». Fint alt sammen. Ingen savner P1-musikken.

Foto: Pål Christensen

Forøvrig har Bjørn Eidsvåg sikkert rett i at P1 ikke har A-listet noen norske artister over 50 år. Men i den større sammenhengen er det litt som å påpeke at det ikke er noen kortvokste menn i kvinnenes stavkonkurranse. Nu vel, nok om det. Verken Eidsvåg eller Dagsland lider av manglende popularitet i grasrotplan på hjemmebane. Mannen ved siden av meg klappet så hardt og intenst at jeg var bekymra for at håndleddene skulle ryke. «Ååå, di e goe», mumlet en kvinnelig representant for dessertgenerasjonen på raden bak meg - etter hver sang/låd - og man kan vanskelig være uenig i det.

Nesten homoerotisk, men bare nesten

Eidsvåg/Dagsland er en nesten perfekt kombinasjon på en slags lavkirkelig, allmuelikanes, mild, mjuk og rotfesta måte. Og med litt popstjerne-schwung. Bare litt. En brumlebasse av en prest, hverdagspoetisk, jovial og avvæpnende sjølironisk, og en gudebenådet sanger med litt luftigere språk og større register, også han med et hint av hillevågskjeva-likanes apell til oss fotfolk.

Foto: Pål Christensen

Så veksler de på scenekanten mens «Mysteriet deg» starter. Eidsvåg blir sin egen svenske duettpartner, og vi går dessverre glipp at tidenes lavkirkelige, homoerotiske øyeblikk. De kunne sunget om hverandres duvende kroppsdeler og under over alle under, men Sigvart tar seg altså en pause mens Bjørn synger på erotisk svorsk.

«Skyfri himmel», med tilhørende bakgrunnshistorie, får kveldens varmeste applaus. Det eneste vi ønsker oss er jo, i tillegg til mer gamlismusikk i P1, nettopp en problemfri time i gode Vennesla. Sigvart gjør duett-bot for sitt forsvinningsnummer under Eidsvågs erotiske avdeling når han synger sin del av «Floden» (jo, den kan også tolkes erotisk, men da skal du være nokså hoien, for den handler egentlig om Gud og sånt, skjerp dere!). Publikum er begeistret, med god grunn, og de tar rennafart når de blir med på «koffår, koffår, koffår».

Foto: Pål Christensen

Såg - såg ikkje

De roter det til, helt utypisk, på «Alt du vil ha», en sang/låd der de involverte kjører hvert sitt tempo, og roter med tekst og rekkefølge, men la gå. Det blir litt løye og halloi av det. Så dukker nok en ny sang opp, skrevt av begge to, og garantert ikke P1-materiale. Gjett hva den heter?

«Alt eg ikkje såg».

Mhm. De to har snart skrevet seg inn i Norsk oftalmologisk forening.

Fin den sangen/låden og, men nykommeren glemmes litt når de mot slutten henter fram sine aller sterkeste kort: «Alt eg såg» og «Eg ser». Da har to timer gått, to trivelige, gode timer med to mann som ligner litt, men som er nok ulike til at det er vits for dem å gjøre noe sammen. Godt band, gode sanger/låder, to vokalister med hver sin styrke, humør, alvor og i det hele tatt. Riktig bra var det.

Ikkje P1-bra - for all del - men sjikkeligt bra ligavel.

Publisert: