Treig sippefilm for menigheten

«I still believe» er en slags filmversjon av irriterende, pastellfargede inspirasjons-plakater.

Publisert: Publisert:

To unge, vakre mennesker finner hverandre, men så får hun kreft, mens han gjør suksess. Foto: Jason LaVeris

  • Kine Hult
    Journalist

I still believe

Skuespillere: K.J. Apa, Britt Robertson, Gary Sinise, Shania Twain. Sjanger: Drama / Musikkfilm. Regi: Andrew Erwin og Jon Erwin. Nasjonalitet: USA.

Grade: 2 out of 6

Det viser seg at det finnes en subsjanger med kristen populærmusikk, som undertegnede er svært dårlig kjent med, men som tydeligvis har sin, eh, menighet. I denne sjangeren er amerikanske Jeremy Camp et stort navn, og «I still believe», som også er navnet på en av hans hits, er basert på en sann historie fra livet hans.

Filmen er regissert av brødrene Andrew og Jon Erwin, som også sto bak den tematisk beslektede «I can only imagine». I årets film kan det virke som om de har forsøkt å overføre den glorete estetikken fra sånne livsvisdom-slagord du ser på Facebook til lerretet. Det bikker farlig nær parodien, i så stor grad at det er vanskelig å engasjere seg i den tragiske historien som fortelles.

Vi møter Camp idet han reiser av gårde til et kristent college. Han ser ut som prototypen på en irriterende gladkristen, der han sitter på bussen og spiller gitar, sikkert til stor glede for de andre passasjerene. Så blir det kjærlighet ved første blikk idet han får øye på sin tilkommende blant publikum på en konsert, og til tross for et litt tamt trekantdrama og noen liksom-komplikasjoner, blir det snart de to og de løper rundt og er vakre og vellykkede mens de ser på solnedganger og soloppganger og stjernehimler. Så får hun uhelbredelig kreft. I mellomtiden får han stor suksess som artist, men veien dit blir ikke utbrodert noe videre.

Ved å konsentrere seg mest om sykdomshistorien, skulle man kanskje tro at regissørene ville benytte muligheten til å si noe om hvordan man beholder troen gjennom en krise som dette. De kunne debattert hvorfor Gud lar fæle ting skje og de kunne latt de involverte få kjenne litt på tvilen og ikke bare fortvilelsen. I stedet får vi en to timer lang floskel-festival, hvor alle er like vakre og ufeilbarlige og finner massevis av mening i det meningsløse. Det er smil-mellom-tårene-svada på sitt aller verste.

Kanskje vil fans av Camp sette pris på filmen. Det er mange musikalske innslag, og helt i slutten trer man ut av fiksjonsformen og slenger på et lite intervju med den ekte Camp og familien hans. Det er imidlertid veldig vanskelig å forstår hvorfor vi andre skal bruke tid på en overpolert b-film som dette.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Haalands langspurt overskygget alt. Det gikk et gisp over fotballverdenen.

  2. Ser du hvor dette huset har en skjult oase?

  3. – Hurtigruten er selve symbolet på det nye Norge: Luksus på øvre dekk, fattigdom og frykt hos de som driver maskineriet

  4. Mandal:

  5. Denne økten sier noe om hvorfor Jakob Ingebrigtsen er så god

  6. Trafikken går som normalt igjen på E39

  1. Anmeldelse
  2. Filmanmeldelse