Hanne Sørvaag i sitt rette element

Perfekt er det ikke, men Hanne Sørvaag er definitivt i sitt rette element i «Meg og Dolly».

Publisert: Publisert:

Hanne Sørvåg har laget et show der hun hyller sitt store forbilde Dolly Parton. Premieren var onsdag kveld. Fram mot helgen spilles flere forestillinger i Stavanger og Sandnes. Foto: Pål Christensen

  • Leif Tore Lindø
    Journalist
Grade: 4 out of 6

«Meg og Dolly», konsert/show med Hanne Sørvaag, Stavanger Konserthus, 80 minutter, fullt.

Dette showet åpner litt haltende, som om den ene booten er litt høyere enn den andre. Til lyden av en pianosoft «Here You Come Again» kommer Dolly-Hanne Sørvaag inn, synger litt og informerer litt Wikipedia-aktig om hvem som skal hylles. Så er det over i de koselige selvfølgeligheter. Dolly var fattig, kom fra et lite sted, men hun bare på en stor drøm. Det indre teller – og stemmen – og så videre.

Det funker greit, men det er åpne dører. Litt mer humør blir det når Sørvaag åpner «Pocket Dolly Wisdom», en slags vitsebok (Parton vet å tjene penger, og har aldri lagt skjul på det). En BH-vits, og vips, så løsner det litt. Hurtigbokbadet gjentas senere, og grepet høster fortjent latter fra salen.

Les også

Hanne Sørvaag er klar med drømmeshowet: – Dolly er dronninga

Den innledende snoflingå er over etter at Sørvaag synger surt på «Why'd You Come In Here Lookin' Like That». Premierenerver? Mulig det. Resten av kvelden synger hun godt.

Mellom resten av sangene finner hun også en form på småpraten. Litt historier om Dolly, litt om henne selv og noen veikryss der de to i alle fall i teorien og fantasien har møttes.

Foto: Pål Christensen

Hanne Sørvaag er ikke nye i countryen, og når hun først skulle finne én artist å basere et show på, så er Dolly Parton er veldig godt valg. Sørvaag har ofte beveget seg på det åpne tunet mellom låven og jukeboksen. Akkurat som Dolly. Hun har en mjuk popstemme med en god country-knekk. Akkurat som Dolly. Hun har et enormt smittende humør og vinnende vesen. Akkurat som Dolly. Det er rett og slett en god match.

Mye fint

De pirkete, for eksempel undertegnede, vil legge merke til forskjellene i måten musikken er arrangert på. Hanne Sørvaag har med seg et godt, men litt forsiktig, femmannsband som turnerer ørten gitarer, mandolin, fiolin, bass, trommer og tangenter. De går ikke for den helt autentiske hermeleken, men har en moderne og kanskje i overkant myk, ryddig og fløyelsaktig inngang til det musikalske. Ingen hadde tatt skade av litt mer saft i frasparkene her og der.

Men mye er fint. «Coat Of Many Colors», for eksempel, er en peisvarm og godt formidla historie om de viktige tingene i livet. Sørvaag er forresten ganske nazi på diksjon og engelskuttalen. Ære være henne for det. «Me And Litle Andy» viser en annen side av Dolly Parton, og Hanne Sørvaag. Her flyter underholdning, sjarm og litt drama inn i hverandre i en tragisk historie.

Foto: Pål Christensen

Alle countrystjerner har sin salme-avdeling – hymns – og det kommer selvsagt en her også. «Farther Along» («Cheer Up My Brother») står for gudstro, fine harmonier med bandet og det evige aspektet i Dolly Partons forholdsvis forvirrende framtoning av plastiske operasjoner, feminisme, ærlig country og knallhard bissniss.

Fint var det i alle fall, og når mikrofonsenderen, som Sørvaag har festet på låret, innenfor kjolen, bestemmer seg for å sige ned midt i salmen, takler hun det med stoisk ro, et smil og en herlig kommentar.

Bedre og bedre og bedre

Kenny Rogers mangler på «Island In The Stream». Sørvaag kommer seg tålig godt gjennom med litt hjelp fra sin syngende bassist, og ikke minst han som satt rett bak meg og tok godt i når det kom sing-a-long-tekst med hoppende prikk på skjermen. Koselig grep. «Love Is like A Butterfly» og «The Bargain Store» synger Sørvåg virkelig godt, bandet korer fint og det flyter riktig så godt. Hun synger også sin egen «Det har eg glømt», et slags light-country-konsentrat av deLillos «Glemte minner». Fin sang.

Skikkelig sassy blir det ført når hun gyver løs på «Harper Valley PTA» et av Dolly Partons mest flammende innlegg i kvinnesaken (ja ja, det var Tom T. Hall som skrev den, og Jeannie Riley som fikk den først, men det er liksom blitt en Dolly-sang). Fru Johnsen, som hun het i Inger Lise Rypdals norske versjon, går løs på de tusen frelste, tilsynet for høg moral og hyklerne i FAU. Sørvaag gjør en riktig fin versjon der det endelig freser litt.

Foto: Pål Christensen

Mandolin og fele spiller hovedrollen i nydelige «Let Her Fly», mens de har falt for fristelsen når de har tappet saften ut av signaturlåten «Jolene» ved å spille den seint og rolig, med bare kassegitar, badet i lilla og oransje lys. Mange har gjort den slik, men asså ... Det var en real nedtur, og applausen i salen tydet på at absolutt alle andre var helt uenige med meg i det. Ja, ja, alle kan ta feil, og det gjorde de her.

God formidler

Nu vel, tilgivelsen kommer fort når Dollys slå-opp-sang til Porter Wagoner, som hun hadde et langvarig, bittersweet og turbulent privat/jobb-forhold til. Det var en flott versjon av en fabelaktig sang, selvsagt med kveldens varmeste applaus.

Avslutningen blir litt hompetitten når «9–5», litt mer faktaopplysninger og en skikkelig versjon av åpningssangen «Her You Come Again» ikke gir rom for en pang!-finale, men da har vi fått 80 minutter med mye fint, noen små skjønnhetsfeil, masse smittende humør, gode harmonier og en form for oppdatert nostalgi fra en god formidler. «Dolly og meg» er ikke banebrytende på noen måte, men showet viser Hanne Sørvaag i det som må være hennes rette element: Som underholder og formidler, et sted mellom låven og jukeboksen.

Publisert:

Les også

  1. Smale konserter får mer støtte

  2. Aurora skal på scenen foran verdens største kjendiser og 30 millioner seere. - Det er bare én ting jeg frykter.

  3. Isah fra Stavanger nominert til tre Spellemannpriser

  1. Musikk
  2. Stavanger Konserthus
  3. Konsert