Kreftdøden i havgapet

BOK: Christine Nitter har et usedvanlig velutviklet billedspråk. Hvorfor har hun ikke brukt det til å bygge ut en enda mer fullendt roman?

Christine Nitter jobber som lege. Dette er hennes debut som forfatter.
  • Anna Kvam
    Anna Kvam
    Skribent
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Christine Nitter: «Våkenetter». Roman. 200 sider. Oktober forlag.

Hendelsesforløpet i Christine Nitters debutroman «Våkenetter» er likefrem og forferdelig: Agnes er midt i livet og lege på utenlandsoppdrag da ektemannen ringer. Han – som også er lege – har fått prøveresultatene fra tester han har gjennomført på seg selv. Det blir påvist langt fremskreden kreft; Eivind kommer neppe til å overleve mørketida som det er to måneder igjen av nordpå.

Gjennom kunnskapsrik prosa – Nitter er selv lege – følger vi historien om den lille familien mens far Eivind sykner hen. Grensene mellom død og liv blir stadig skjørere. Han skal dø, mens naturen venter på våren. Agnes som skal miste, og som fører ordet i romanen, må konstatere at dager, netter og tider smelter inn i hverandre, som i en tåkebanke: Det blir ikke lysere. Demring glir over i skumring, umerkelig, ingen glipe imellom.

Det utspiller seg et fortettet drama mellom mor, far og den smått forkomne sønnen Jens. Agnes blir nødt til å se både barndommen og det tidlige voksenlivet i et nytt lys når hun nå, slik hun selv opplever det, skal forlates av mannen sin.

Det eksploderer sjelden mellom de tre personene, men det kleber seg et enormt ubehag til stemningen mellom mor og sønn og mellom kone og ektemann da døden bringer med seg et nytt lys over hverdag og fortid. Har Eivind og Agnes egentlig hatt det godt i samlivet sitt?

De to har vært nær hverandre siden barndommen på en bitteliten øy. De har lært hverandre å kjenne under vingen av Agnes’ pianospillende og ulykkelige mor og hennes sjøflyreisende doktorfar, gjennom eksperimentering med legesprit og flere episoder hvor grensen mellom lek og vold synes flytende. Blir minnene om det som har vært smertefullt mellom Eivind og Agnes, tyngre å bære nå når muligheten til å vende tilbake til disse hendelsene i fellesskap svinner hen? Nitter borer presist i slike spørsmål om livsløp, identitet og kjærlighet.

Våkenetter byr på et ramsalt billedspråk. Naturens overgangsfaser sammenstilles med beskrivelsene av dødsprosessen i en menneskekropp: Mens hulrommene i Eivinds lunger fylles av vann og kreftsvulster presser mot organene, hører Agnes på radio om at trærne slutter å vokse om vinteren, bruker all energien til å produsere frostvæske så de ikke skal fryse.

At den lille familien drar til sommerhuset på ei øy i havgapet – midt på vinteren – for at Eivind skal få dø der ute, er et annet eksempel på hvordan romanen snur årstidenes overgangssymbolikk på hode. Det er riktig effektivt. På sitt beste kan en ane ekko av en slags Olav Duunsk språktone for menneskets eksistensielle vilkår, og naturkreftenes velde.

Men hvorfor har ikke romanen fått slynge seg ut over et lengre tidsforløp? Hvorfor lar ikke Nitter oss få bli bedre kjent med hvordan kreftene former tilværelsen for Agnes og Jens etter at tre blir til to? Våkenetter bærer i seg ansatsene til litterært univers som kunne strukket seg lenger framover og lenger utover. Hvordan utspiller skjebnen seg for Agnes’ bror Severin, den konsertspillende moren Nanna – en snurrig og melankolsk figur – og hvordan i all verden skal det gå med den snart farløse Jens?

Norske romandebutanter skriver sjelden mer enn et par hundre sider. Nitter er blant de heldige som allerede ved første forsøk etablerer en språklig klo som er skarp nok til å holde på leserens interesse – lenge. Materialet i «Våkenetter» bærer rett og slett i seg potensialet til å skape et storslagent romanunivers. Jeg undres på hvorfor det har blitt med ansatsene. Men: forhåpentligvis er «Våkenetter» bare begynnelsen på et forfatterskap som skal vokse seg større.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Eit arty-farty kunstnarportrett

  2. Korleis snakkar me om den norske oljerikdommen?

  3. Førsteklasses roman fra DDRs siste dager

  4. Her er mange mulige mistenkte, den ene mer glamorøs enn den andre

  5. Forfatteren vil for mye, men byr på røff underholdning og mangt å bryne seg på

  6. Spennende krimdebut med godt driv og mange overraskelser

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse