Strålende Joner i mesterlig krigsdrama

«Krigsseileren» er en imponerende og opprørende, vakker og grusom. Og den er en film som virkelig bør oppleves på det store lerretet.

Kristoffer Joner spiller hovedrollen som krigsseileren Alfred.
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Krigsseileren

Skuespillere: Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann. Sjanger: Drama / Krigsfilm. Regi: Gunnar Vikene. Nasjonalitet: Norge. Lengde: 2 timer, 31 minutter. Kinopremiere 23. september. Norgespremiere på Den norske filmfestivalen i Haugesund 21. august.

Historien om de 30.000 norske krigsseilerne er ikke blant de hyppigst fortalte i norsk film. Vanlige sjøfolk ble viktige brikker i transporten av nødvendig krigsmateriell under annen verdenskrig, og risikoen for å bli torpedert var mildt sagt overhengende. Behandlingen mange av dem som overlevde fikk etter hjemkomsten, står ikke igjen blant de stolteste avsnittene i norsk etterkrigshistorie.

Les også

Krigsseglarane har fått sin film

Hovedpersonen i Gunnar Vikenes storslåtte film om denne gruppen er trebarnsfaren Alfred (Kristoffer Joner), en mann fra arbeiderklassen som sjelden har råd til å servere annet enn betasuppe når hans beste venn og kollega Sigbjørn (Pål Sverre Hagen) kommer på besøk. Historien starter i 1939, og den eneste løsningen Alfred finner for å brødfø sin lille familie i Bergen, er å ta hyre på et handelsskip med kurs for USA sammen med Sigbjørn. Stemningen hjemme er anspent før avreise, for nyhetene om krigen som har brutt ut i Europa, er foruroligende. Noen måneder senere er de verste antakelsene bekreftet, og Alfred og resten av mannskapet blir beordret til å fortsette å seile på ubestemt tid.

Dramatiske krigsscener

Kontrasten er stor mellom det fredelige familielivet hjemmet og situasjonen Alfred og Sigbjørn blir kastet ut i. Filmen hopper rett fra den hastige avreisen til en dramatisk scene åtte måneder senere, hvor mannskapet prøver å hente opp flest mulig kolleger fra et torpedert skip fra det opprørte havet. Det er en intens og mørk scene, og verre skal det bli.

Det er ingen stor nyhet at Joner og Hagen er drivende dyktige, og de skuffer på ingen måte her heller. Man skal være ganske kjølig anlagt for å ikke bli berørt av de sterke historiene de formidler i denne filmen.

Dette er definitivt en av de filmene du bør unne deg å se på kino, i stedet for å vente på at den kommer til en eller annen strømmetjeneste. Det sies at den er tidenes dyreste norske film, og mye av dette ser vi nok gjennom de mange spektakulære scenene til sjøs.

Les også

Amanda til Pål Sverre Hagen

Tett og troverdig

Gjennom å gå tett på en liten gruppe sjøfolk, får vi et nyansert og troverdig bilde av hvordan redselen henger over dem som et stadig tyngre teppe, og hvordan de på ulikt vis finner metoder for å takle påkjenningene. Her gjør regissøren noen uventede valg, blant annet gjennom en fantastisk dansescene, som virkelig treffer deg rett i magen med full kraft.

Et usedvanlig godt skuespillerlag skal ha mye av æren for at det sitter så godt som det gjør. Det skal også de godt komponerte dialogene, hvor det som utelates ofte er like viktig som det som blir uttalt. I tillegg må man bare la seg imponere av de tidsriktige kostymene og de gjennomførte omgivelsene, både innendørs og utendørs. Til sammen gir det et troverdig bilde av 30- og 40-tallets arbeiderklassefolk og deres levekår.

Les også

Pål Sverre Hagen: – Å komme til Haugesund er viktigere enn på lenge

På samme måte som i dag, var det langt farligere å være fattig enn rik, noe regissør Vikene viser med smertefull presisjon. Det er på mange måter en opprørende film, og en viktig påminnelse om hva helt vanlige folk ble tvunget til å ofre mens noen helt andre ble sittende igjen med æren og medaljene. Det skildres på mesterlig vis her, uten snev av den pompøsiteten man fort kunne endt opp med hos en dårligere regissør.

Publisert: