ROMAN: Orgier av vold og fornedrelse

Fartein Horgar fortsetter sin romanserie fra de vest-indiske danske kolonier.

Publisert:

Jan Askelund
Forfatter og litteraturkritiker
Grade: 4 out of 6 stars

Fartein Horgar: I slaktemåneden. Roman. 459 sider. Aschehoug.

Farten Horgar (1955, debut 1980) begynte med «Paradisets elendige» i fjor en stort anlagt romanserie på fem bøker fra de vest-indiske øyene underlagt den dansk-norske kongen i København. Fortellingens 442 sider begynner i Bergen i 1672 da fattigstrilen Johannes ved en tilfeldighet som minstemann blir med et slaveskip til St. Thomas. Mindre enn tjue år seinere har han som romanens hovedperson og stedets graver slått seg opp med eget «negeri» på ei øy der det da bor 385 «blanke», 751 slaver, 57 negerbarn og 55 «uspesifiserte».

Vårens frittstående bind er flyttet en generasjon fram, til 1730-tallet og tiden omkring blodige, og forhåndsdømte, slaveopptøyer og umåtelig bestialske motaksjoner og avstraffelser. Hovedpersonen er den pubertale slaven Tahiry, sånn 13-14 år idet romanen åpner, med heldøgns beskjeftigelse som sin frues hushjelp, hennes datters venninne og selskapsdame, og sin herres brutaliserte sex-leketøy.

Mens første bindet har et forutsetningsløst råskinn av en kolonisator som hovedperson, er «I slaktemåneden» en skildring av mennesker og steder sett fra Tahiry og slavenes fornedrede synsvinkel i deres forsøk på frigjøring, i kamp for verdighet, integritet og anerkjennelse som individer, eller i det minste for å oppleve øyeblikk av godhet, kjærlighet og lykke.

Det lykkes langt på vei, selv om synet av «mulden ved mangotreets rot» tillagt vesle Tahiry, ikke lyder som henne. Men hovedmassen av teksten er så kroppslig direkte og taktil, slavearbeidet så fysisk konkret skildret, sammen med de intrikate relasjonene slavene imellom, sulten, tørsten, mutileringen, lidelsene under brutaliserte slaveholdere og innpiskerne deres – selv slaver, underkastelsen, flukten og motstandskampen at det alt sammen oppleves som en sanseløs orgie i vold.

Det er heller ikke å undres over at slaveholdernes rå brutalitet vendes mot dem i like mål når de fornedrede reiser seg. For øvrig lesser forfatteren så meget ordrik lidelse inn i sin omfattende, inniblant utflytende, fortelling at det blir en delt lidelse for leseren å bivåne den. Det er svært effektivt. Når romanen mot slutten oppsummerer det hele med satsen «verden begynner med ulykke og slutter med døden» (429), lurer denne leseren likevel på om ikke romanen samtidig vil mer enn å dokumentere denne «sannheten» i et 1700-tallsperspektiv?

Publisert: