Kvinner, finnes de?

Mennesket er en mann, kvinnen er et avvik. Slik har det vært, og det har denne forfatteren tenkt å gjøre noe med.

Caroline Criado-Perez leverer mange eksempler på hvorfor verden er tilpasset menn i sin nye bok.
Publisert: Publisert:

Caroline Criado-Perez:
Usynlige kvinner
Oversatt av Guro Dimmen
396 sider
Forlaget Press

Grade: 4 out of 6

I 1997 ble noen av plassene i parkeringshuset under Posthuset i Stavanger reservert for kvinner. Skiltingen utløste klage til likestillingsombudet fra en mann som mente han ble diskriminert. Han så selvsagt ikke hvor mange av plassene som i realiteten var reservert for hans kjønn, fordi mange kvinner ikke våget å parkere i de mørkeste krokene – av frykt nettopp for menn.

Menn har vanskelig for å oppdage hvor mye av verden som er tilpasset dem, mens kvinner vet at de ofte er usynlige, selv om de er i majoritet. Denne boken vil derfor gi mange menn hyppige og sterke aha-opplevelser, mens kvinnelige lesere vil nikke gjenkjennende til den overveldende mengden data den britiske forfatteren og aktivisten Caroline Criado-Perez har samlet.

Hennes utgangspunkt er at altfor mange beslutninger i samfunnet, enten det dreier seg om byutvikling, konstruksjon av maskiner, innredning av butikker eller organisering av arbeid, bruker mannen, ofte en hvit mann på 70-80 kilo, som norm, mens kvinnen blir sett på som nisje eller avvik.

Oktavene på et standard klaviatur er tilpasset en typisk mannshånd, til ulempe for ni av ti kvinnelige pianister, som langt oftere får belastningsskader. Da Apple lanserte sin helse-app, som måler og registrerer det meste, manglet den en menskalender. Setebeltene og andre sikkerhetsinstallasjoner i biler ble inntil nylig bare testet på dukker med kropp som en gjennomsnittlig mann. Overalt står det kvinner og strekker seg forgjeves mot den høyeste hyllen i butikken, som er tilpasset mannens standardhøyde. Hjerteinfarkt hos kvinner blir langt oftere feildiagnostisert enn hos menn, fordi symptomene er ulike, og legene er opplært i en tradisjon der mannens kropp og dens signaler er normen.

Når kvinner protesterer mot diskriminering blir det oppfattet som identitetspolitikk, som om mannlighet ikke er identitet. Menn har tatt eller fått æren for mange kvinners bragder gjennom historien. Enormt mye kvinnearbeid blir ikke engang regnet med i brutto nasjonalprodukt, selv om samfunnet raskt ville brutt sammen om kvinnene sluttet å utføre det. Det finnes ikke noe slikt som en ikke-arbeidende kvinne, skriver Criado-Perez, det finnes bare kvinner som ikke lønnes for arbeidet de utfører.

Kvinners transportmønster er annerledes enn mannens. Der han som oftest drar til og fra arbeid og har behov for bredest muligst vei eller de mest direkte buss- og metrolinjer, har kvinner mer kompliserte reisemønstre. De skal langt oftere hente eller levere barn, være innom en eldre slektning og handle familiens mat. De trenger andre typer veier og andre typer kollektivmønstre, men har vondt for å bli sett og hørt av planleggere og politikere.

Criado-Perez er ingen konspirasjonsteoretiker. Hun tror ikke at menn bevisst har rottet seg sammen for å lage et samfunn tilpasset dem selv. Hennes hovedtese er at det eksisterer en ubevisst, men systematisk, historisk og forskrekkelig mangel på data om kvinners kropp, helse, liv og arbeid. Dette har hun tenkt å gjøre noe med. Hun har støvsuget internasjonale baser etter det som måtte finnes av alternative data. I store deler av teksten dynger hun på med undersøkelser og statistikker i så stort omfang at boken etter hvert får et visst preg av katalog. Det er så uendelig mange eksempler hun vil ha med, selv om halvparten ville vært mer enn overbevisende.

Hadde hun begrenset antall eksempler, ville hun fått plass til diskusjoner som kunne løftet prosjektet. I iveren etter å dokumentere hvor mange små og store beslutninger som blir tatt uten å hente inn data om hvordan de vil påvirke det flertallet på kloden som er kvinner, uteblir analysen av hvorfor det fortsatt er slik, også i land hvor kvinner etter hvert inntar stadig flere lederstillinger. Hun hevder at kvinners representasjon er nøkkelen til endring, men problematiserer ikke hvorfor det går så tregt selv i land hvor kjønnsfordelingen i politikken er radikalt forbedret. Hvorfor er det fortsatt slik, også i «det hellige Skandinavia», som hun kaller det, at køen foran konserthusenes og teatrenes damedoer er irriterende lang, mens mennene raskt slipper til, og kan nyte resten av pausen med prat og et glass vin i stedet for å stå i dokø? Hvorfor innser ikke dagens byggherrer at kvinner av ulike grunner bruker 2,3 ganger så lang tid på toalettet som menn? Er det fordi de fortsatt i stor utstrekning er bygg-herrer, eller er også kvinner blinde for strukturene som gjør dem usynlige?

Selv om den språklige flyten i fremstillingen hemmes av de mange henvisningene til studier og statistikker, har heller ikke oversetteren funnet en smidig språktone (i tillegg til enkelte irriterende oversettelsesfeil, som å kalle fotballens world cup for verdenscupen).

Men svakhetene til tross, «Usynlige kvinner» er særdeles velegnet til å sparke i gang debatter både i hjemmet, rundt møtebordene på jobben og ikke minst i politiske organer, hvor det ennå deprimerende ofte blir argumentert som om rettighetene til flertallet av befolkningen er en minoritetsinteresse.

Publisert: