Svin på skogen i Skilsmissedalen

NOVELLER: Skjeletter i skapet og svin på skogen blant unge, utro og urolige personasjer i Skilsmissedalen.

Alvoret står støtt og trenger ikke humoren som krykke, mener vår anmelder om Stian Johansens noveller. Foto: Kai Hansen

  • Sigmund Jensen
    Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:

Grade: 5 out of 6

Stian Johansen: Skilsmissedalen. 154 sider. Aschehoug.

I Stian Johansens (f. 1976) «Skilsmissedalen» møter vi i tolv noveller flere misfornøyde, forsmådde og forbanna personer i krise og slitte forhold som på skrantende vis forsøker å holde det gående eller allerede på sett og vis har gitt opp.

Samlingen er en kollektivfortelling, fortellerstemmen veksler mellom første- og tredjeperson, skiftende synsvinkler og metaperspektiver, språket er et friskt radikalt bokmål med a-endinger og dialektikalske innslag, ordspill og vittigheter.

Handlingen er lagt til et spesifikt nabolag i Skien, den tematiske fellesnevneren er misnøye og raseri, ensomhet og resignasjon. Her er han som hacker seg inn i konas epostkonto og oppdager at hun er utro, og han som opplever toppen av maskulint nederlag da han på «Rødmyr avfallsanlegg» blir bedt om å hekte av tilhengeren foran en hel rad av utålmodige menn i «nyshaina» stasjonsvogner. Her er storebroren som må være den voksne og ta seg av lillesøster fordi foreldrene ikke tåler trynet på hverandre og samværsbyttene derfor må finne sted på nøytral grunn, i Café Elefanten, og alenemoren som ikke har penger og derfor må ha «Sommerferie på røykeplattinga».

I samlingens kanskje mest oppløftende fortelling lider hovedpersonen av «sjalusinasjoner» og bestemmer seg for å kjøre til Kongsberg, der kjæresten er; hun «er nitten år, I am liksom supposed til å follow my dreams», mens han mangler «knullekons» og tenker på fotballaget når de ligger sammen for ikke å komme for tidlig.

Og i «Fred i dalen» er Petter på vei til eksens nye leilighet i «Skilsmissedalen» etter å ha vært på fylla hele dagen. Det er sjelden en god idé, jeg kjenner i hvert fall ingen som bare blir mer sjarmerende desto mer de drikker.

I grunnen er det mye trist og trøstesløst her, og skulle jeg sette fingeren på noe, måtte det være denne trangen til å løse opp det underliggende alvoret med kvikke morsomheter. For dette har blitt en fin, stramt komponert og svært leseverdig samling historier om vanlige folk som roter til livene sine, slik vanlige folk dessverre ofte gjør, og som på sitt beste gir assosiasjoner til en carversk skitten realisme, der alvoret står støtt og ikke nødvendigvis trenger humoren som krykke.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Det virket umulig å ta Utøya tilbake – slik klarte de det likevel

  2. Men hva skal vi gjøre med oljå?

  3. Denne gang er han best når han er kort. Veldig kort

  4. «Homeland» på speed

  5. Denne debutanten håper jeg å se mer til!

  6. Fra biografiske ekko til dikterisk lek

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Noveller
  4. Anmeldelse