Så lenge skuta kan gå

ROMAN: Gåtefullt og tankevekkende, men kanskje litt for kryptisk, om eksistensielle spørsmål.

Publisert: Publisert:

  • Sigmund Jensen
    Forfatter og litteraturkritiker

Grade: 5 of 6 stars

Vidar Sundstøl: Oseberg. Roman. 156 sider. Tiden.

Etter den gode «Minnesota-trilogien» er Vidar Sundstøl (f. 1963) kanskje best kjent som kriminalforfatter, men han har ellers i forfatterskapet også stilsikkert utforsket klassiske litterære temaer. Så også i «Oseberg», der perspektivet ligger hos en 15 år gammel jente som har sett i en film at så lenge noen tenker på deg, så er du ikke ordentlig død.

Hun ser det derfor som sin plikt å tenke på sin døde katt Oliver, som hun forestiller seg ennå må finnes der et sted, «bak dødens vegg». I fortellingens nåtid er jenta på klassetur til Vikingmuseet, om bord i en buss fra «Drømmereiser», og underveis får vi et innblikk i klasserommets topografi, hierarki og intriger.

Hovedpersonen befinner seg i klassens periferi, eller hun har plassert seg selv der: «Alle hemmelighetene deres som jeg aldri får del i».

På typisk tenåringsvis skildres moren som humørsyk og faren, som er forfatter, som fraværende: «Han hadde dette uttrykket som han ellers bare har sammen med andre forfattere, som om han kan komme til å forlate oss en dag».

Denne i og for seg jordnære naturalismen kontrasteres så av en parallell tredjepersonfortelling om en mann av ukjent alder som våkner av kryosøvn i et romskip i en ukjent fremtid, uten selskap av annet enn «et tårn av døde negler» og noen filmsekvenser som han er usikker på om er drømmer, minner eller «autentiske hendelsesforløp». Romskipet og vikingskipet byr begge på fragmenterte minner fra en verden som ikke lenger finnes, og åpner slik for interessante refleksjoner.

Samtidig er her en betydelig, også religiøst betonet symbolikk, en komplisert semantisk struktur og en tilbakeholdenhet med opplysninger som nok stenger litt for tilegnelsen.

Romanen er ellers organisert i korte, i og for seg lettleste kapitler. Lenge er det uklart hva de to fortellernivåene egentlig har med hverandre å gjøre, men etter hvert hentes elementer som er utlagt på det ene planet opp i det andre, og de to fortellernivåene vokser gradvis nærmere hverandre etter som romanens handling kommer til å kretse omkring dødsritualer, grusomme guder osv.

Til sist synes også selve stiltonen i de to parallelle tekstuniversene å sammenføyes, i det som mest likner på et sterkt og vakkert rekviem.

Publisert: