En endeløs rekke av gørr, blod og drap

BOK: Ubehagelig grøsser fra Viktoriahavn i Nordland.

T.H. Håvardsen: Galgedans. Grøsser. 525 s. Panta Forlag.

Grøssere er nokså sjeldent i norsk litteratur, selv om vi burde ha et glimrende utgangspunkt med folkeeventyrene og mange lokale sagn om gjengangere. Grøsseren bryter med oppfatningen av hva som er sannsynlig, og har som funksjon å skremme leseren, gjerne ved hjelp av overnaturlige hendelser. Kjente internasjonale forfattere innen sjangeren er Edgar Allan Poe og Stephen King.

T.H. Håvardsen har tidligere gitt ut ei ungdomsbok og ei fagbok om dødsfall og begravelser. Nå smeller han til med en murstein av en grøsser, som også skal være første bok i en trilogi.

I 1989 får begravelsesagenten Theodor Næss en etterlengtet datter, Jenny, og lover umiddelbart å gjøre alt for henne. Den sure og misfornøyde kona hans er mindre begeistret, så mye av oppfølgingen av deres eneste barn faller på faren. Det viser seg snart at det er noe galt med Jenny, hun biter andre barn i barnehagen og piner og dreper dyr. Etter som hun vokser opp blir det mer og mer tydelig at hun er et ondt og asosialt vesen. Jentene er redde for henne, mens guttene utnytter henne. Hun får oppfølging både fra PPT og psykolog uten at noe ser ut til å hjelpe. Når Jenny er 12 år, skjer det et grusomt mord og dermed er monsteret sluppet løs.

Etter det er det bare en endeløs rekke av gørr, blod, drap og overdreven voldsbruk. Jenny blir et rovdyr som trenger nye offer med jevne mellomrom. Praktisk nok er faren begravelsesagent, og har både kompetanse og muligheter til å kvitte seg med lik. I stedet for å gå til politiet, blir han i stedet en effektiv assistent for sin datter. Mora blir også involvert etterhvert, så lenge det varer.

Det hele foregår i den fiktive byen Viktoriahavn i Nordland, en idyll med hvite trehus og mange turister. Det er en mellomstor by med både sykehus og flyplass og et politi som er helt maktesløse når det gjelder alle mordene som skjer.

Grøssersjangeren kan være subtil på sitt beste, når den borer dypt i menneskesinnet, når du får gåsehud, og når forfatteren får deg til å tro på det utrolige og overnaturlige. I denne boka er det ingen overnaturlige elementer, ingen dypdykk i den menneskelige psyke, bare ekle fortellinger om ondskap og drap. Det hele er beskrevet i en utbroderende og kjølig skrivestil. Heldigvis er det innslag av humor, og relasjonen mellom far og datter er til tider fint skildret. Men bokas finale er så avskyelig at det var vanskelig å lese ferdig. For de som er fan av splatterfilm, er sikkert dette midt i blinken, men sarte sjeler bør holde seg langt unna.