Sterk og modig norsk filmjuvel

En vond barnetragedie er utgangspunktet for en gripende og absurd film om voksne folk som feiler på velmenende vis. «Barn» er norsk film på sitt aller beste.

Publisert: Publisert:

Unge Ella Øverbye er glitrende som Lykke. Her med kontaktlærer Anders (Jan Gunnar Røise). Foto: Arthaus

Barn

Sjanger: Drama. Nasjonalitet: Norge 2019. Regi og manus: Dag Johan Haugerud. Skuespillere: Ella Øverbye, Henriette Steenstrup, Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise, Anne Marit Jacobsen, Andrea Bræin Hovig, Hans Olav Brenner, Adam Pålsson, Trine Wiggen, Selome Emnetu. Lengde: 2 timer 37 minutter. Aldersgrense: 9 år.

Grade: 5 out of 6 stars

Endelig er det noen som våger å lage en norsk film som tar opp samtidsaktuelle og gjenkjennelige tema på en dyp og kompleks måte! Uten sedvanlige grep som sentimentalitet, avvæpnende humor eller nærgående volds- og sexscener. Derfor er «Barn» en fryd av en film, selv om den også er vond og gripende.

Mannen som tør er regissør og forfatter Dag Johan Haugerud, som også imponerte med sin kompromissløshet og særegne filmstemme i Amanda-vinneren «Som du ser meg» (2012). Igjen tar han for seg hvordan vanlige mennesker reagerer i vanskelige og konfliktfylte situasjoner. Mørkere, dypere og sterkere denne gangen. Men absolutt ikke uten Haugeruds særegne humor. Den ligger igjen i absurditeten som oppstår når mennesker skal kave seg ut av problemer i ukjent farvann.

Tragedie og politikk

En 13-årige Lykke forårsaker klassekameraten Jamies død. I skoletiden. Tragedien forårsaker naturlig nok et ras av følelser og konsekvenser hos pårørende, skolen og andre involverte. At Lykkes far er stortingsrepresentant for Ap og Jamies far er en profilert Frp-politiker, er bare ett av momentene som gjør situasjonen enda mer komplisert. Hemmelige kjærlighetsforhold og intrikate, familiære bånd er en annen.

Selv om tragedien handler om to barn, skildres hendelsene som følger nesten utelukkende gjennom de voksnes reaksjoner og handlingsmønster. Bortsett fra Jamies far, som er knust av sorg og etter hvert hevnlyst, prøver de alle å gjøre de «riktige» tingene. For barnet, for de pårørende, for elevene og for de skoleansatte. De lykkes sjelden, uansett hvor velmenende og gjennomtenkte valgene de tar er.

Rektor (Henriette Steenstrup) har fryktelig mange hensyn å ta når tragedien rammer skolen. Foto: Arthaus

Skolen er selve senteret for handlingen. Utredninger, evalueringer, rutiner, prosedyrer, FAU-møter, minnestund. Alt skal gjøres slik vi har lært oss til at det gjøres i Norge, med utgangspunkt i spørsmål som «hvem har ansvaret» og «hva kunne vært gjort annerledes».

Suveren dialog

Og hvordan skal man snakke om problemene? Ordvalgene og -kløveriet blir absurde i Haugeruds skarpe og treffsikre observasjoner. Uten å karikere – sånn er det blitt.

Dialogen og observasjonene av både mennesker og samtidsfenomener er suverene. Det samme er skuespillerensemblet, som har mange gode gjengangere fra «Som du ser meg».

Haugerud nøyer seg ikke med å være en troverdig observatør av den menneskelige natur hos både barn og voksne. Han retter også fingeren mot vår felles forutinntatthet, «voksne» menneskers selvsentrerthet og en absurd skolesituasjon. Han minner oss på at voksne også er noens barn, og stiller spørsmål om hva det egentlig vil si å være voksen.

Her er mer enn nok å tygge videre på når filmen er slutt.

Så hvorfor ikke en klar sekser til denne fantastisk fine filmen? Rett og slett fordi den kunne vært minst like bra om et par av de mer perifere trådene i historien kunne vært droppet eller kortet ned. Og dermed gjort filmen kortere.

Publisert: