Les gjerne svensk krim. Men ikke denne

KRIM: Svenskene leverer tidvis fantastisk god krim. Men ikke alle. Nei, slett ikke alle.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Kristina Ohlsson: Henrys Hemmelighet. Oversatt av Inge Ulrik Gundersen. 456 sider. Gyldendal.

Svenskene oversvømmer oss med krimromaner, og det er slett ikke alt som er verdt å bruke tid på. Kristina Ohlssons tredje bok om kjendisadvokaten Martin Berner har alt en god krimroman ikke skal ha. Skal vi ta det punktvis?

1. Gåten: Jeg-personen elsker antikviteter og kommer i kontakt med et ektepar som driver butikk i New York. Mannen dør, helten skal overta hans andel av antikvitetshandelen, men i begravelsen får han bange anelser og sterke advarsler. Og snart roter han seg borti onde, mektige krefter... Godkjent, kanskje godkjent pluss.

2. Helten: Kjendisadvokat, altså, og så glatt at han nesten ikke klarer å like seg selv. Kvinnebedårer som selvsagt er uhelbredelig forelsket i kvinnen han er livredd for å knytte seg forpliktende til. Dessuten en slags stefar for sin bedårende niese. Men hvor blind går det an å bli? Godkjent minus.

3. Framdriften: Oj, så seint dette går, til tross for dramatiske og særdeles underlige vendinger og et språk som forsøker å være kjapt og frekt (se under). Først etter 250 sider begynner dette å ta tak, inntil da er det omveier og repriser. Stryk.

4. Språket: Ohlsson forsøker å skape et hardkokt jeg-univers og serverer setninger som disse: «Hun (...) var mer mistenksom overfor fremmede enn en bankraner på flukt.» «Hjertet slo som en damphammer.» «Hva jeg vil ha? Det vanlige. Fred på jorden, særlig i Midtøsten. Bedre klimapolitikk. Evig liv. Og en whisky.» Det er ganske folksomt i denne delen av krimsjangeren, og mange gjør dette bedre enn Ohlsson. LIkevel: Godkjent.

5. Løsningen: Her er det mange gåter som skal løses. Bokens tittel indikerer en; hva er avdøde Henrys hemmelighet? Og det åpenbare: Hvem er skurken i denne historien? En rimelig våken leser finner svaret på den ene gåten før hun har lest 30 sider, den andre ligger nesten like åpen gjennom hele romanen. Når vi atpåtil får en av krimsjangerens billigste triks, den gode samtalen der noen får et akutt behov for å fortelle og fortelle og fortelle (slik at leseren får svar på sine eventuelle spørsmål), står også dette til stryk.

Konklusjonen: Les gjerne svensk krim. Men ikke denne.