Lavmælt, poetisk og altfor langt drama fra 2. verdenskrig

Er det egentlig vits i å følge samvittigheten sin hvis det koster deg alt og ingen uansett får vite om det? Det er et sentralt spørsmål i denne filmen om en østerriksk militærnekter.

Publisert: Publisert:

«A hidden life» handler om en mann som nekter å bøye seg for Hitler, med alle de fatale konsekvensene det får. Foto: Reiner Bajo

Kine Hult
Journalist

A Hidden Life

Sjanger: Biografi / Drama / Krigsfilm. Skuespillere: August Diehl, Valerie Pachner, Michael Nyqvist. Regi: Terrence Malick. USA / Tyskland, 2019. Lengde: 2 t. 54 min. Aldersgrense: 12 år.

Grade: 4 out of 6 stars

Terrence Malicks nyeste film er basert på den sanne historien om en østerriksk mann som nektet å sverge troskap til Hitler, og dermed ble fengslet som desertør. Gjennom omfattende bruk av voice-over blir vi kjent med Franz Jägerstätter, som gjennom en kombinasjon av indre monologer, samtaler og brev til kona forteller om gudstroen og samvittigheten som hindrer ham i å godta Hitler og nazismen.

Filmen starter imidlertid før krigen bryter ut, med vakre og stemningsfulle bilder fra den lille bygda hvor Franz, kona og deres tre barn bor og driver en liten gård. Det er lange dager med hardt arbeid, men også mye glede og samhold. De gode relasjonene til naboene forvitrer gradvis etter hvert som det blir kjent at Franz nekter å bekjenne seg til nazismen. Folk begynner å spytte etter familien på gata og jage dem bort fra åkrene.

Allerede her viser Malick hvor tilsynelatende enkelt det ville vært for Franz å bare jatte med, og også hvor fanget familien er i dette miljøet. Det var ikke nødvendigvis lett for en fattig bonde å forlate alt og flykte i mellomkrigstidens Østerrike.

Men Franz klarer ikke å avgi eden til Hitler, selv etter at han blir fengslet og mishandlet, samme hvor mange ganger han blir forsikret om at dette er en ren formalitet og at ingen hører protestene hans. Selv ikke når dette standpunktet gjør at han blir skilt fra familien sin og at kona som han er så glad i blir satt i en svært vanskelig situasjon, alene med en arbeidskrevende gård og tre små barn.

Filmteknisk er filmen mesterlig laget, men fantastiske bilder og en særegen stemning. Men tre timer blir i lengste laget for å fortelle en historie hvor det strengt tatt ikke skjer all verden. Jeg stusser også litt på hvorfor skuespillerne noen ganger snakker engelsk og noen ganger tysk, og hvorfor det bare er de engelske passasjene som er tekstet. Det gir jo en ulik opplevelse avhengig av om man forstår tysk eller ikke, og det virker i det hele tatt litt påtatt og merkelig.

En annen ting som er litt merkelig, er at interessen for annen verdenskrig fortsatt er så overveldende at det tydeligvis ikke finnes grenser for hvor mange filmer man kan lage om den. Sånn sett er det litt forfriskende at noen velger en såpass annerledes og stillferdig innfallsvinkel som det Malick har gjort her.

Publisert: