Klaustrofobisk kjærlighet i diktaturet

BOK: Fra DDRs siste dager: Enda en førsteklasses roman av en av tyskspråklig litteraturs fremste forfattere.

Jenny Erpenbeck sender ut den ene praktfulle romanen etter den andre, mener Aftenbladets anmelder.
  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Jenny Erpenbeck: Kairos. 397 sider roman oversatt av Ute Neumann. Oktober.

Jenny Erpenbeck (1967, debut 1999) sender konsistent ut den ene praktfulle romanen etter den andre. Hennes forfatterdyder er mange: Hun makter å skape engasjerende karakterer – tiltalende så vel som avskyelige – i samspillet dem imellom og besværlighetene i livene deres. De er personer som bestandig – under protest eller medløperi – samtidig agerer som medvitende samfunnsmedlemmer i sin tids mest påtrengende konflikter. Alt dette skriver Erpenbeck virtuost sammen til teknisk overlegen romankunst.

Det gjelder hennes første roman på norsk, «Går, gikk, har gått», der en pensjonert professor i dagens Berlin blir realitetsorientert så han opplever strømmen av ikke-europeiske flyktninger som enkeltmennesker, i et mottakssystem rigget til å bli kvitt dem. Og det gjelder «Alle dagers ende», som ved hjelp av en enkelt familie, skildrer et helt århundre og sovjetkommunismens oppkomst og fall i fem kapitler.

Med mesteparten av forrige århundres politiske historie som forutsetning, gjelder det også «Hjemsøkelse», der Erpenbeck gjennom et stort persongalleri – lik en tysk Kjartan Fløgstad – uten berøringsangst forteller det hun ser, i et sivilisatorisk og politisk forsøk på «å forvandle de tyske barbarene til mennesker igjen, og hjemlandet til et hjem».

Årets utgivelse, «Kairos», også den effektivt oversatt av Ute Neumann, holder seg innenfor Erpenbecks lettkjennelige temafelt, denne gangen med hovedhandlingen lagt til DDR/det kommunistiske Øst-Tysklands siste år – samtidig som hele den tyske historien siden mellomkrigstida fortsatt er nærværende. Det er her de to umake hovedpersonene Katharina og Hans basker og baler i et klaustrofobisk kjærlighetsforhold, om mulig enda mer klaustrofobisk enn det samfunnet de daglig må forholde seg til, i stort og smått. 

Hun er tenåring, en håndverkerlærling som bor hjemme hos sin mor da hun blir slått av forelskelse til 34 år eldre Hans. Han er i femtiårene, gift, har sitt eget hjem, med kone og tenåringssønn. Som barn rakk han å bli en fanatisk Hitlerjugend før krigen var over, mens han på romanens nåtidsplan er fastlønnet forfatter og mediemann i DDR-regimet, en kynisk-sentimental tilpasset løgner med et ustyrlig kontrollbehov.

I sin hodestups forelskelse (heter det visst), som raskt utvikler seg til hver sin svært så forskjellige besettelse, er de begge uten moralske skrupler og bekymringer. Tvert imot kan det se ut som det innenfor det strengt kontrollerte politiske regimet med stålkontroll på borgernes bevegelser og ytringer ellers, er aksept og alt mulig rom for løse samliv, i sin tid kalt fri kjærlighet: «Egentlig, tenker Hans, tar jo ikke den ene kjærligheten noe fra den andre.»

Der tar han i hvert fall feil – spør bare Hans’ kone og sønn, spør bare Katharinas venner og venninner. Og samme hvor gjensidig forelsket de to ved første øyekast (heter det visst også) ble, så blir «øyeblikket alltid innhentet av tiden». Slik blir «Kairos» både en kjærlighetsroman om et forhold som utvikler seg i katastrofal, sadomasochistisk retning, i avhengighet, i brudd og forsoning, tenners gnissel og fortvilelse. Hun tar i lengste laget imot hva som helst fra ham; han er hemningsløs i sine sjalu krav.

Det samler seg til slutt i en samtidig kollaps av DDR og deres private forhold, og i avsløringen av elskerens endelige svik. Mens Hans – selv troløs som skum på havet – aldri unnser seg for å beskylde Katharina for å være dobbeltmoralsk. I en imponerende romankonstruksjon formidler Erpenbeck den medrivende hovedfortellingen i ettertidsperspektiv, delt inn i to hovedavdelinger, hver på 29 kapitler, kalt Kasse 1 og Kasse 2. De kassene inneholder alt minnematerialet Katharina har tatt vare på fra sin tid med Hans.

Denne historien om et klaustrofobisk kjærlighetsforhold mettet med psykisk og fysisk vold under et dømt politisk regime er båret av språklig spenst og bildekraft. Den er var og øm (Katharina), den sprudler av syntetiske «bruspulveremosjoner» (Hans). Og i detaljen fryder den ved å sette leseren på den tanken at «stemorsblomster – de ligner på Karl Marx alle som en».

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Ung kvinne + voksen mann = traumer (og en god bok)

  2. Debuten var sjokkerende god. Her er bok nummer seks

  3. Har hun mensen ...?

  4. Nå er krim­dronningene tilbake på hjemme­banen

  5. Dundrende gode små­historier fra et Ukraina i kon­flikt

  6. Store ambisjoner er ikke nok

  1. Bokanmeldelser
  2. Roman
  3. Litteratur
  4. Anmeldelse
  5. Bokanmeldelse