Tysk-iransk i nytt galleri

UTSTILLING: Et nytt galleri i Stavanger sentrum viser sin første separatutstilling: Nokså trendy kunst, men uten det helt personlige uttrykk eller innhold, mener vår anmelder.

Masoud Sadedin, “Perspective”, 2017 olje.
  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Galleri Amenor: Masoud Sadedin, maleri, tegning. Til og med 4. september.

Det gamle apotekbygget i Kirkegaten har fått nytt innhold: Med sin iranske bakgrunn satser Galleri Amenor på en kombinasjon av det kjente og det vi sjelden får se her til lands. Lokalet egner seg godt til mindre utstillinger, og det er å håpe at dette vil bli et seriøst galleri, for slike har vi ikke for mange av i denne byen. Etter et par gruppeutstillinger med iranske kunstnere, av vekslende kvalitet, vises nå galleriets første separatutstilling, med den iransk-tyske kunstneren Masoud Sadedin. Med kunststudier fra Teheran, har han de siste 35 årene bodd i Tyskland.

Påvirkningen fra tysk nyfigurativt maleri er åpenbar; i løpet av Sadedins tidlige tyske år var det ikke minst den andre Leipzig-skolen som markerte seg etter murens fall. Her blandet man en figurativ, fortellende stil med ironisk distanse og gåtefullt innhold, ofte med ganske absurd resultat. Hos Sadedin finner vi dette i fortynnet utgave – han framstiller mennesker, helst ett om gangen, i teatralske positurer, med hverdagslige, men likevel absurde gjøremål. Som vi også ser det i leipzigmaleren Neo Rauchs bilder. Men mens Rauch fortetter sine enigmatiske motiver og gir betrakteren mye å arbeide videre med, både i politisk og historisk retning, er det som om Sadedin vil vise oss at det vi får, er det vi ser; mer er det ikke her.

Masoud Sadedin, “In front of the window I”, 2011 olje.

Lukket rom

Det gir oss en noe skrinn og karrig kunst, som forsterkes av Sadedins nokså løse motivkomposisjon og malemåte. Som vi også ser det i en annen leipzigkunstner, Matthias Weischer. Men mens Weischers figurer settes i omgivelser som stadig utvider motivenes kraft og tolkningsmuligheter, holder Sadedin sine i et nærmest lukket rom, uten særlig mulighet for tankens og tolkningens flukt. Bortsett fra i maleriet «In front of the window 1”, høydepunktet i utstillingen, verdt et besøk i seg selv: Klaustrofobisk står mannen mot en vindusvegg, stengt inne fra verden utenfor; tafatt betrakter han som mulig fluktmulighet tomrommet som gaper mot ham i golvet. Som i Becketts absurde teater venter han på noe som aldri vil skje. Tilsvarende ser jeg også i de øvrige bildene, at mennesket er bundet til materien og ikke makter å heve seg over den, for det speider forgjeves etter en metafysisk dimensjon. Her ligger Sadedins innholdsmessige styrke.

Ellers ser jeg her en nokså trendy kunst som henter mye av sitt stoff fra deler av tysk samtidskunst, men uten det helt personlige uttrykk eller innhold. Skikkelsene i disse motivene synes å befinne seg i verden, men likevel utenfor tiden, frosset i handlinger tilsynelatende uten logisk mening. En grensetilstand, som i en drøm. Sadedin maler mennesker i en eksistensiell hverdagslighet; de virker fanget av sin egen situasjon, altså en form for solipsisme (at Jeget er det eneste som eksisterer og fyller subjektets bevissthetstilstand). Stilt mot vegg eller plassert i udefinert rom, blir mennesket framstilt som det lukkede roms mysterium.

Kunstnerisk limbo

Dette er da Sadedins vesentligste kunstneriske problem: De lett absurde motivene blir, når det gjentas som et formular over mange år (noe katalogen for utstillingen hans i Landesmuseum Bonn i 2018 tydelig viser), stående uten referansepunkter, uten interessant kontekst for mulige tolkninger. Kunstneren viser at han kan male gåtefulle motiver, men han utvikler dette i en lett maniert retning. Jeg savner et mer poengtert innhold som kan løfte motivene ut av den tydelig regisserte, teatralske rammen. De blir hengende i et kunstnerisk limbo, i en utstilling lett å like, men også lett å glemme etterpå.

Publisert:

Kunstanmeldelser

  1. Om du liker å kjøre rulletrapp, er Munch stedet for deg

  2. Skal man se én utstilling før dette året tar slutt skal man se denne!

  3. Kjetil Finne ser tilbake på sin egen barndom og familie i sin siste utstilling. Eller gjør han egentlig det?

  4. Linda brukte morens historier i ny utstilling

  5. Aftenbladets anmelder begeistret for ny utstilling på Galleri Opdahl

  6. Nytt kunst­galleri innfrir ikke for­vent­ningene, mener Aften­bladets kunst­anmelder

  1. Kunstanmeldelser
  2. Anmeldelse
  3. Utstillinger