Lettvint vossakrim

KRIM: «Lovende» skrev jeg om Randi Fuglehaugs første vossakrim. Nå har hun levert sin andre bok, og hun innfrir ikke. Dette blir for lettvint.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Randi Fuglehaug: Tonedød. Kagge forlag. 360 sider.

Randi Fuglehaugs krimromaner er noe av det mest lettleste som finnes, og det er ikke nødvendigvis et kompliment. Hennes jeg-fortellende hovedperson omtaler seg selv som en vandrende såpeopera, og det er svært presist: Hun jakter nye menn, angrer på forhold, ramler inn og ut av andres armer og egne senger – alt mens hun leter etter mordere i og rundt Voss.

Akkurat det er stilig: Fuglehaug debuterte med lovende «Fallesjuke» i 2020, og den gang var dramaet lagt til ekstremsportveko på Voss. Reporterheltinnen, som vi møter også denne gang, ble tvunget til å se sin egen oppvekst og vennegjeng på helt nye måter. Jeg skrev da at Fuglehaug og krimdebut var lovende, men hadde ærlig talt ventet mer av oppfølgeren, bok nummer to i det som skal bli en Vossa-trilogi.

Les også

En krimforfatter som lover godt

Denne gang er Vossa Jazz rammen rundt det som skjer, festivalen for de som egentlig ikke liker jazz, men gjerne tar seg en tur på byen. Historien starter med at Norges store jazzdiva står på scenen, hun er i ferd med å avslutte framføringen av bestillingsverket sitt, slenger en solid dose ukvemsord til arrangører og hvermansen, og faller død om. Raskt viser det seg at hun fikk i seg gift gjennom saksofonen – og giften er så farlig at doktoren som prøvde seg på gjenoppliving, også stryker med.

Derfra og ut følger Fuglehaug akkurat samme oppskrift som sist: Hun får uvanlig god hjelp sin gode venn i politiet (som hun ikke havner i seng med), hun tyr til skitne triks sammen med sin freidigste venninne, hun roter det til med både den ene og den andre, hun oppdager at folk flest bærer på mørke hemmeligheter og at slektskap dukker opp på de underligste steder.

Men hun klarer dessverre ikke å gjøre dette veldig spennende, verken som krimgåte eller som person- eller miljøskildring. Mest minner det om en middels britisk tv-serie der våkne krimlesere løser gåten lenge før vi er i mål, noe som alltid er hyggelig for selvbildet – men ikke bra for krimfortellinger som lener seg tungt på spørsmålet «hvem gjorde det?».