Følsomme Dutty

Følsomme menn er på vei mot big business. Heldigvis er det også bra musikk, selv om vi må vente på de store låtene.

Kristoffer Castin Åman er best kjent som Dutty Dior.
  • Tor-Arne Vikingstad
    Tor-Arne Vikingstad
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Dutty Dior: «Det er mindre ensomt alene» (SDKT Entertainment)

Det er gått tre år og nærmere 30 millioner avspillinger på Spotify siden eksplosjonen «Hallo» med Isah. Da var Dutty Dior den småsåre fra sidelinjen. Han har siden dyrket sin posisjon som en rapper med tåre i øyekroken, og på «Det er mindre ensomt alene» gjør han det igjen. Nesten helt alene.

Merittlisten hans øker eksponentielt. I 2019 satt Dutty Dior på nominasjonsbenken i tre klasser. I 2020 ble han nominert i klassen hip-hop for ep-en «Kaotisk eleganse». I trappegangen oppover har han fortsatt med å velge sine venner med omhu. Arif og Chrirag bringer begge tyngde til bordet på sistealbumet, med det klare budskapet om at ikke hvem som helst stiller opp for Dutty Dior på låter som «Farger» og «Søvnløs i shibuya».

Følsom fest

Dutty sier det best selv: Han er følsom. Og selv omkranset og innpakket i autotune er det troverdig. Produksjonen med knirkete pianoer og sommergitarer over både harde og myke beats, lar det hele puste i tråd med lungene til Dutty. Selv om de virkelig store låtene uteblir, kjennes albumet som ektefølt og på vei til noe veldig stort veldig snart.

Dutty er mer en sanger enn rapper, mer trist enn sint og lander elegant på godsiden av historien. Det er en fin linje mellom å være lei seg på grunn av damer og følge fotsporene til dem som har rappet om damer før. Han er først og fremst lei seg i en søken etter å oversette vanskelige følelser til mikrofonen og festivalscenen, og han hopper pent bukk over kritikken som sitter løst mot noen av hans forgjengere som har forsøkt det samme.

Dagbok med refreng

Albumet føles som en dagbok med refreng fremfor et forsøk å få neste plass på P3-lista eller siste vorspielhit. Det flyter fritt på låter som «Drum’n’basic bitches». Produsentene i bunn får frihet til å kose seg og løfte blikket mot berlinske Berghain-rytmer.

Selv om det er vanskelig å riste av seg trap-rytmen i 2022, bringer han balladen til bordet på låter som «Kamerademon». Følsomme spillere har fått en arena for å vise følelsene på mer enn én måte. Det kler ham godt.

Hjerteknuserne

Norge er et annet land enn starten av totusentallet. Klovner i Kamp er det nærmeste vi kommer et etterspill av den norske tradisjonen som manifesterte seg med Jaa9 & Onklps 2004-banger «Kjendisparty». Det er ikke mange linjer som folk stod i mindre grupper og pratet avansert om ny lyrikk, og allslags dritt, men jeg var der for øl å spore lenger. Gufs fra fortiden inn i nåtiden blir fort rølp eller russemusikk.

For Dutty og kretsen handler det om de stedene man finner ro, å ikke lyve til hverandre og en sjelden og småironisk «shake that ass hoe». Dutty bidrar solid i taktskiftet som har vart i noen år hvor følelser trumfer skråblikk, fest og feider. De utdaterte merkelappene hiphop og urban som priskomiteer i landet forsøker å trekke over artistene, har i flere år handlet om å knuse hjerter fremfor å knuse tryner.

Flere rendyrker nå sjangeren med stødig plantespade. Det er mørkere, tristere, mer innesluttet og på god vei til de store massene. Med Dutty i front.

Beste spor: «Farger», «Drum'n'basic bitches», «Kamerademon».

Publisert:

Plateanmeldelser

  1. En ekstremt irriterende sang

  2. 90-tallet i retur

  3. Bergen, Australia og saksofon

  4. Vakkert

  5. Svær i Sverige

  6. Kentucky-sanger med sans for varme sanger

  1. Plateanmeldelser
  2. Plateanmeldelse
  3. Anmeldelse