Tilbake til barndommen

Dagsrevyen sist helg: Den 90 år gamle filosofen Arne Næss hopper happy rundt i en snøhaug. Leker seg som en unge etter årets første snøfall.

Denne artikkelen er over 21 år gammel

Forrige mandag: 94 år gamle Astrid Lindgren dør. Litteraturanmelder Hans H. Skei oppsummerer i Aftenposten noen dager etter:

«Barndommen var nok oppfunnet før, men Astrid Lindgren ga den helt nytt innhold. Hos henne møtte vi leken og fantasien og utforskningen av det som ikke var tillatt, det antiautoritære og opprørske som likevel fremsto som noe sunt og godt.»

Næss og Lindgren. En levende og en død. Men begge to forkjempere for det antiautoritære og lekende mennesket. Og begge kritikere av det konforme voksenlivet og dets sementerte og lite lekende maktposisjon i samfunnet.

Opprørerne Filosofiprofessoren skriver i boka «Livsfilosofi — et personlig bidrag om følelser og fornuft» (Universitetsforlaget, 1998): « (...) jeg tror det er gunstig som voksen å bevare den barnlige, fabulerende undringen over livet»

Han skriver om hvordan han som professor med stadig større alvor og stadig større energi opprettholdt vaner og foretok vurderinger av «barnlig eller rett og slett barnslig og narraktig art». Stive professorkolleger og studenter i voksengråhetens storhetstid de første 20 årene etter annen verdenskrig, lurte nok på hva denne lettere eksentriske filosofiprofessoren drev på med. Men for Arne Næss var barnligheten viktig. Han ville ikke stivne i voksenlivets stramme konvensjoner.

Lindgrens prosjekt er i samme tidsrom i stor grad det samme. Hun skriver og gir ut sine første banebrytende barnebøker - beretninger om barn med sjølstendig tenkning; små individer med stor fantasi og evner som ligger langt, langt utenfor den sementerte og fantasiløse voksengenerasjonens fatteevne. Irriterte voksne reagerte: «Ingen småjenter kan løfte en hest», skrev en av de mange fantasiløse i et fantasiløst leserinnlegg om Pippi Langstrømpe superkrefter.

Lindgren og Næss er begge på hvert sitt vis nødvendige uromomenter i det sosialdemokratiske enhetssamfunnet. Det er ytterst tvilsomt om Tage Erlander og Haakon Lie noensinne koste seg på sengekanten med fortellingene om samfunnsopprøreren Pippi Langstrømpe, eller lot seg fryde over professor Næss' ertende lekenhet, antiautoritære holdning og sivile ulydighet under Mardøla-aksjonen i august 1970.

Ved sitt konstante opprør mot den voksenetablerte gråheten og fantasiløsheten, bidro de begge til å legge grunnlaget for siste tiårs mye mer lekende og barnlige voksengenerasjon.

Hva slags lek? Vi ser det overalt. Dagens voksne tillater seg mye større grad av lek og barnlig fantasi og glede. Morten Abel er den lekende popstjernen og samtidig den bevisste postmodernistiske rolle- og figursjonglør. Prinsesse Märtha Louise leker og eventyrleser seg ut av kongehuset, statsminister Kjell Magne Bondevik dribler seg ut av sine politiske problemer og potensielle depresjoner på fotballbanen sammen med gamle kompiser, og industrimagnaten Kjell Inge Røkke har et Donald Duck & Co. fra 1968 liggende i skapet på kontoret som et minne om Donald Duck-leker som en gang var. Et fysisk minne fra barndommen - og muligens Røkkes svar på onkel Skrues lykketiøring.

Haakon Lie eller Tage Erlander viste aldri tilsvarende tilbøyeligheter. Kan være at de innerst inne ønsket, men verken voksenrollen eller yrkesrollen på 1940, 50, 60- og 70-tallet tillot den slags utflukter tilbake til barndommens rike. Dagens voksengenerasjon har mulighet til å beholde lekenheten, fantasien, fabuleringsevnen og barnligheten uten å bli altfor hardt sosialt straffet.

Spørsmålet er bare: Fikser vi denne nye friheten, denne nye lekne og fabulerende romsligheten? Eller detter vi av som infantile og umodne apekatter i første forsøk - tungt preget som vi er av enkel tv-romantisering rundt det å dra tilbake til barndommen?

For - som den 90 år gamle 12-åringen Næss også skriver:

«Fabulering må ikke hindre modning.»

kjetil.wold@aftenbladet.no