«Han spiller så jeg får frysninger»

KLASSISK CD: Vår klassisk-anmelder har dukket ned i nye album med klassisk musikk. Han dukker opp igjen med sterke anbefalinger.

Publisert: Publisert:

  • Arnfinn Bø-Rygg
    Professor emeritus ved Institutt for musikkvitenskap, UiO
Grade: 6 out of 6

Schuberts lille menuett slik du aldri har hørt den

Schubert: Sonate i A-dur, D. 959; Menuett i A-dur, E-dur og ciss-moll. Arcadi Volodos, klaver. Utgitt på Sony.

Arcadi Volodos var tidligere en fenomenal virtuos. Nå spiller han Schubert så jeg får frysninger.

Lenge gjaldt Volodos som hypervirtuosen fremfor noen. «En ny heksemester», «klaverets geni», «en ny Horowitz, «pianistenes Top-Star» var noen av betegnelse som ble hektet på ham. Han imponerte med sin fenomenale virtuositet ikke minst i Carmen-variasjonene av Bizet/Moszkowski/Horowitz, i Cziffras arrangement av Rimskij-Korsakovs Humlens flukt, Feinbergs klaverversjon av scherzoen fra Tsjaikovskijs symfoni nr. 6, samt i sin egen glitrende konsertparafrase av Mozarts «Alla turca». Og denne virtuositeten var aldri anspent, men fullkomment ledig og avslappet.

Det fins mange ypperlige innspillinger av Schuberts sene A-dur-sonate: av Brendel, Perahia, Uchida, Zimerman, Andsnes. Men Volodos overtrumfer dem alle. Den melankolsk-sørgmodige andantinoen (spor 2) har jeg aldri hørt vakrere. Så svakt lyder noen partier her at du knapt hører det, en makeløs pianissimo. I midtpartiet i denne satsen bryter et musikalsk uvær løs, mens sistesatsen er full av finesser og eleganse. Det er som å høre denne sonaten for første gang.

Men enda mer – hvis dette «mer» er mulig – overrasker den lille menuetten i ciss-moll, D 600 (spor 7). Staccato-akkordene i venstre hånd får en romlig virkning som du skulle tro ikke var mulig, alt mens melodien i høyre hånd får en mirakuløs vakker utforming. Det er til å få frysninger av. Jeg ville ha brukt ordet «magisk» her, hvis det ikke hadde vært for at ordet dessverre er nedslitt gjennom uvettig bruk.

Hevder seg blant de beste

Grade: 5 out of 6

Schubert: Sonate c-moll, D 958, A-dur, D 959 og B-dur, D 960. Francesco Piemontesi, klaver. 2 cd-er. Utgitt på Pentatone.

Piemontesis tolkninger av Schuberts tre sene sonater er blant de beste som fins samlet på plate. Men sammenligner vi spillet i A-dur-sonaten her med det til Volodos, blir forskjellen eklatant. Den langsomme satsen her (spor 6) klinger vakkert-vemodig, men den berører ikke slik som hos Volodos. Men å bruke Volodos som målestokk er nesten urettferdig. For Piemontesi spiller med hengivelse disse sonatene som den 31-årige Schubert skrev i sitt dødsår, 1828. Det er vanskelig å overhøre dødslengselen i den langsomme satsen av den aller siste sonaten, den i B-dur (Cd2, spor2). 

Brahms sine mange farger

Grade: 5 out of 6

Brahms: De sene klaverstykkene, op. 116-119. Stephen Hough, klaver. Utgitt på Hyperion.

Brahms’ sene verk for klaver kalles gjerne for de siste monologer. Om Brahms kan være høstlig i enkelte satser fra symfoniene, så er han det til gagns her. Stykkene – Fantasier op. 116, Intermezzi op. 117, Klaverstykker op. 118 og 119 – har hatt mange gode fortolkere, som f.eks. Wilhelm Kempff og Radu Lupu. Stephen Hough, som også har opptrådt her i byen, har tidligere spilt inn relativt ukjente virtuose stykker av f.eks. Hummel og gitt ut piano-albumer som sammenstiller briljante variasjoner fra tidlig romantikk, salongstykker og egne arrangementer. Spillet hans er elegant, ofte kjølig-presist, med en virtuositet som nærmest beveger seg «oppå» tangentene. 

Brahms krever noe mer. Og det får han da også av Hough på denne cd-en. Alle mellomstemmene hos Brahms kommer frem, uten at de fremheves spesielt; klangfargene skifter, nesten umerkelig; den atmosfæriske tettheten preger i særlig grad stykkene op. 117 og 118, og klangen får den nødvendige sanselighet der det er påkrevd. Jo, denne Brahms-platen ville jeg ikke vært foruten.

Mer enn pent og pyntelig

Grade: 5 out of 6

Bach: Seks partitaer. Angela Hewitt, klaver. Utgitt på Hyperion.

Jeg har tidligere syntes at Hewitt sitt Bach-spill, f.eks. i Goldberg-variasjonene, har vært for pent og pyntelig. Et perfekt pianistisk håndverk, men ikke mer. I motsetning til sin landsmann Glenn Gould unngår hun ekstremer i dynamikk, tempo og mellom staccato og legato. Men her, i Bachs partitaer, viser hun temperament og kontrastene er store. Hadde det ikke vært for Goulds ekstremt frie tolkning av sarabanden i den siste partitaen, ville hennes tolkning her (cd2, spor19) ha vært eksepsjonelt god. For denne uskyldige dansesatsen gjør Hewitt på sitt Fazioli-flygel til et midtpunkt i verket, med sitt frie, fantasipregede spill, alle trillene og forsiringene som blir en del av uttrykket i en sats som løftes opp mot det sublime.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Menn på byen spør hvor mye Cechell (31) koster

  2. – Det gjør så vondt i hjertet at noen har gått så langt for å lage en falsk historie om meg

  3. Nå har vi spist den i 50 år - og aldri har vi spist mer

  4. 17 turister ble stoppet på Stavanger lufthavn

  5. Droppet ett tonn rødfarget vann over denne populære Sørlands-øya

  6. Følg med på nyttår rundt i distriktet på våre webkameraer

  1. Anmeldelse
  2. Klassiskanmeldelse
  3. Musikkanmeldelse