Sublimt Bach-spill for solo-fiolin

KLASSISK MUSIKK: «Tomas Zehetmair setter en ny standard for tolkningen av Bachs verk for solo-fiolin», mener kritiker Arnfinn Bø-Rygg, som også anmelder utgivelser med Alban Berg og Schubert.

Publisert: Publisert:

Tomas Zehetmair setter en ny standard for tolkningen av Bachs verk for solo-fiolin», mener kritiker Arnfinn Bø-Rygg. Foto: ECM

  • Arnfinn Bø-Rygg
Grade: 6 out of 6

Bach: Sonater og partitaer for solo-fiolin. Thomas Zehetmair. 2 cd-er. Utgitt på ECM New Series.

Det er andre gang Thomas Zehetmair gir seg i kast med Bachs verk for solo-fiolin. Første gang var i 1983, spilt på et moderne instrument. Denne innspillingen er tatt med i i Teldecs utgivelse av Bachs samlede verker som kom ut i Bach-året 2000. På sin nye innspilling bruker han to historiske instrumenter: Et fra Syd-Tyrol fra 1685 i partitaene og et Eberle-instrument fra rundt 1750 i sonatene, et instrument han selv eier.

Jeg prøvde straks å høre på den store chaconne-satsen som avslutter partita nr. 2 i d-moll, et monumentalt variasjonsverk på fire strenger!

Det var som jeg tenkte: Høyekspressivt og sublimt, med stor kraft i de vanskelige dobbeltgrepene (cd2, spor 5). I både sonatene og partitaene er spillet sterkt personlig og fritt. For fritt vil noen si, og kritikeren i BBC Music Magazine gir ham bare tre stjerner.

Det er å avstå fra at det i disse verkene av Bach kan oppstå noe nytt. For i de til sammen seks partitaer og sonater fører Zehetmair tolkningene ut i ekstremene; i frasering, ekspressivitet og ofte også i tempo og dynamikk. I partitaene som alle har dansesatser, gjøres de langsomme satsene om til noe storslagent (cd1, spor 9, cd2, spor 3). Jeg vil sammenligne Zehetmair her med hva Glenn Gould gjorde i partitaene for klaver, for eksempel i nr. 6: hevet den i og for seg uskyldige sarabanden opp til noe sublimt. I de raske satsene (Corrente i partitaene, Allegro i sonatene) er tempoet ytterst raskt og dynamikken noen ganger dempet ned til det nesten uhørlige.

Zehetmair gikk i sine unge dager i skole hos den nå legendariske oppførelsespraktikeren Nikolaus Harnoncourt og hans ensemble Concentus Musicus. Han opponerer på samme måte som sin lærer mot det tørre og rett og slett kjedelige i mye barokk-spill. For vi kan her høre «the chock of the old», som lar det falle lys over vår tids musikk. Lydkvaliteten på disse cd-ene er, som vanlig når det gjelder ECM, superb.

Sobert cello-spill

Bach: Cello-suitene. Alban Gerhardt. 2 cd-er. Utgitt på hyperion.

Grade: 5 out of 6

Det fins en rekke storartede innspillinger av Bachs cello-suiter, verk vi kan la tone ut i rommet i timevis: Truls Mørks innspilling fra 2005 (på Erato), lyrisk og ekspressiv, med nydelig frasering; Rospropovitsj med sitt kraftfulle spill; Casals historiske innspillinger fra 1930-årene samt mange andre. Gerhardts spill er sobert, aldri overdrevent, men det er tydelig at han elsker disse suitene: vakkert kjærtegnende i de langsomme satsene (f.eks. i sarabanden fra nr. 5, cd2, spor 10); lette og nesten streifende strøk i de hurtige satsene. Over alt er fraseringen vakker, berøringen av strengene til tider forsiktig.

Gerhardt ventet til han ble 50 med å spille inn disse stykkene, inntil han, ifølge ham selv, var fornøyd med hvordan han kunne formidle dybden i musikken. Vi kunne føye til: han får Bachs cello-musikk til å puste.

Sanger du aldri har hørt før

Alban Berg: Samtlige sanger. Div. sangere, Filippo Farinelli klaver. 3 cd-er. Utgitt på Brilliant classics.

Grade: 5 out of 6

For første gang gis her ut Alban Bergs samtlige sanger på plate, basert som de er på nyutgaver. Det er sanger fra ungdommen (rundt år 1900), de som har tittelen Sieben Frühe Lieder (1906-08) samt de som har opustall, Vier Lieder op.2 (1909-10) og Altenberg Lieder op.4 (1911-12). Til sammen blir det 93 sanger, alle ganske korte (de fleste mellom ca. 2 og 3 minutter). En rekke av sangene er aldri tatt opp på plate tidligere, så det er sanger vi aldri har hørt før. De synges både av en sopran, en mezzzo-sopran, en tenor og en baryton.

Ungdomssangene har et romantisk eller senromantisk tonespråk; vi hører dem gjennom både Schubert, Schumann, Wagner og Mahler. Noen er usigelig vakre, f.eks. «Abschied» (cd1, spor7), «Ferne Lieder» (spor 16) og «Wenn Gespenster auferstehen» (spor21). Sangene fra rundt 1905 er fritonale eller lett atonale, men utrolig melodiøse og har tekster av f.eks. Goethe, Hofmannsthal, Bjørnson). Noen sanger er for solo-stemme, andre er duetter. Syv tidlige sanger, som vi hørte på SSOs konsert 30. januar nå i år, har heller ikke opustall, men her og i Fire sanger op.2 er den østerrikske melodikken i tradisjonen fra Schubert på sitt mest såre og uttrykksfulle. Hør f.eks. på «Die Nachtigall» (tekst av Theodor Storm, cd3, spor 17) og «Schlafend trägt man mich» (spor 23). Altenberg-sangene er til tekster av Peter Altenberg, en kjent figur i Wiens kulturliv, som skrev det meste på

Café Griensteidl der han var fast inventar. Vanligvis oppføres disse med orkester og har tittelen Fem orkestersanger etter postkort av Peter Altenberg.

I tillegg til alt dette får vi tre sanger ekstra, der den første (spor 31) er den vakre, ett minuttt-lange «Schliesse mir die Augen beide» i versjon fra 1925. Den synges nydelig av sopranen Myung Jea Kho.

Kontratenor på ville veier

Schubert: Winterreise, Xavier Sabata kontratenor, Franciso Poyato klaver. Utgitt på Berlin classics.

Grade: 2 out of 6

Kontratenorer er i skuddet som aldri før, særlig innen opera fra barokken, der kontratenoren var en viktig stemme. I nyere tid skrev Benjamin Britten i 1960 en rolle for Alfred Deller, og siden har f.eks. Aribert Reimann, en komponist som bruker stemmen på en særegen måte, skrevet for kontratenor. Den store kontratenoren for tiden er franske Philippe Jaroussky (årgang 1978), som briljerer både i Bach- kantater og i barokk-operaer. Ti år eldre enn ham er Andreas Scholl, en av de fremste kontratenorer i ganske forskjellige musikksjangre.

Jaroussky, den høye mannlige stemmens superstar, har nylig holdt en konsert med Schubert-sanger i Berlin, der en kritikk i en tysk avis melder at han med sin tone både sjokkerte og fikk publikum til å dåne. Innen han gir ut Schubert på plate, kan vi høre på katalanske Xavier Sabata. Han synger langt over grensen for det poetiske i Schuberts syklus. Og i de mest dramatiske sangene her er han også over grensen for vokal fokusering. Vi får vente på en eventuell utgivelse av Jaroussky før vi slår fast at den tyske lied ikke egner seg for kontratenor.

Publisert:
  1. Musikk
  2. Klassisk musikk