Fantastisk lydspor, halvgod historie

Når man har en hit-katalog som Elton Johns, skal det noe til for å ikke lykkes i musikal-format. Men «Rocketman» framstår også som noe forutsigbar og karikert.

Publisert: Publisert:

Foto: Photo Credit: David Appleby

Rocketman

Sjanger: Drama / Musikal. Skuespillere: Taron Egerton, Richard Madden, Bryce Dallas Howard, Jamie Bell. Regi: Dexter Fletcher. Lengde: 2 t. 1 min. Aldersgrense: 12 år

Grade: 4 of 6 stars

Når man har sett en del filmer om kjente artister og band, kan man begynne å lure på om det går an å ha eventyrlig musikalsk suksess uten å ha hatt en traumatisk barndom, sleipe managere og store rusproblemer. «Rocketman» om Elton John kan krysse av for alle disse kriteriene. Her møter vi den sjenerte, lille gutten Reginald Dwight. Han er et musikalsk geni som vokser opp med verdens mest ufyselige foreldre, som aktivt forsøker å ta fra ham selvtilliten. Likevel klarer han altså å få innpass i platebransjen helt i slutten av 1960-tallet, han skifter navn til Elton John og filmen følger ham gjennom de avgjørende årene da han gikk fra å være en ukjent backingband-pianist til en internasjonal superstjerne.

Fullblods musikal

I motsetning til filmer som «The Dirt» om Mötley Crüe og «Bohemian Rapsody» om Queen (vel, egentlig mest om Freddie Mercury), hvor musikken bare var med som lydspor eller i konsert- og studiosammenhenger, er altså «Rocketman» en fullblods musikal, hvor folk bryter ut i sang og dans og hvor sangene får en helt annen funksjon for handlingen. Det hele starter med at en sliten Elton John i et aldeles ellevilt kostyme kommer inn i en gruppeterapitime ved det som viser seg å være en rusavvenningsklinikk i øvre prissjikt. Her forteller han historien om livet sitt, og om hvordan han havnet der. Det er et godt grep, selv om det kan se litt corny ut når de andre medlemmene av samtalegruppa plutselig dras med inn i scenene fra fortiden.

Så følger en ganske forutsigbar og kronologisk historie, som begynner med den triste barndommen. Deretter følger en sekvens om hvordan Elton John møter sin faste tekstforfatter Bernie Taupin. Skildringen av vennskapet mellom disse to byr på noen av de fineste øyeblikkene i filmen, og fungerer også som en plausibel forklaring på hvordan en som har møtt så mye følelseskulde fra sine nærmeste klarer å stole nok på seg selv til å forvandle seg til en selvsikker superstjerne.

Alkohol og narkotika

Men som med så mange andre som opplever eventyrlig suksess, går ting over styr. John henfaller til alkohol og narkotika, han ryker uklar med de som vil ham vel og blir utnyttet av folk som ikke bryr seg om ham. Regissør Dexter Fletcher er også flere ganger borti hvor vanskelig det var å være homofil i offentligheten på 70-tallet, men dette temaet blir aldri dominerende. Noen hendelser henger litt i løse lufta, som da John giftet seg med en kvinne tidlig på 80-tallet, et ekteskap som ikke holdt spesielt lenge, forståelig nok.

Elton John har selv vært med på produsentsiden, og det kan nok ha vært både en fordel og en ulempe. Fordel fordi han selvsagt kjenner sin historie best av alle. Ulempe fordi portrettet av ham framstår som litt vel servilt. Det er ikke mange dårlige sider som får komme fram. Alle dårlige valg som hovedpersonen gjør blir grundig forklart, og det er stort sett noen andres feil. En del av de andre involverte kommer til gjengjeld usedvanlig dårlig fra det. Skildringen av foreldrene er nærmest parodisk. Hvis de virkelig var så ille i virkeligheten er det temmelig utrolig at de har klart å oppdra et så sympatisk menneske. Som historie i en film blir det uansett litt vel svart og hvitt, selv om musikalsjangeren gjerne oppmuntrer til overdrivelser.

En musikal blir sjelden spesielt mye bedre enn musikken den presenterer, og her har selvsagt regissøren hatt en overflod av gode sanger å boltre seg i. Og Taron Egerton er rett og slett et funn i hovedrollen. Han både ser og høres ut som Elton John, såpass mye at det blir vanskelig å skille dem fra hverandre i avslutningen, hvor en av artistens musikkvideoer klippes inn i filmen. Resultatet er en film som er underholdende, ofte morsom, litt trist, litt rørende og passe pompøs. Akkurat slik en musikal bør være. Eller en Elton John-sang.

Publisert: